INNLEDNING
 

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebreerne 4:12)
 
Mange kristne har liten kjennskap til forskjellen mellom sjel og ånd. Dette er også den viktigste årsaken til at så mange oppriktige troende ikke oppnår en god åndelig modning i sine liv. Andre vet ikke hvordan man skal forholde seg til undervisning om dette temaet, fordi enkelte teologer står fram og avslører en total uvitenhet i forhold til menneskets åndelige dimensjon. Noen går tilmed så langt at de sier at det å dele opp mennesket i tre dimensjoner, er New-Age lære! At man kan klare å konkludere slik, viser bare hvor liten tid slike teologer bruker på å pleie sitt eget åndelige liv.
 
Det bør jo ikke være vanskelig å godta at vi deler opp mennesket i tre deler og skiller mellom ånd, sjel og legeme - når vi ser at det er Guds Ord som setter dette skillet! Dersom Guds Ord kløver sjel og ånd, så kan det vel ikke være galt at også vi som underviser gjør det samme?
 
Mangel på åpenbaring i forhold til dette, har også ført til at menneskets tredelte natur ikke kommer så godt til syne i mange av våre bibeloversettelser. La oss starte med å se på et skriftsted hvor alle tre dimensjonene nevnes:
 
"Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!" (1 Tessaloniker 5:23)
 
Her ser vi Guddomens treenighet avspeilet i mennesket. Mennesket er også en "treenighet", om vi kan si det slik. Grunnteksten bruker følgende tre benevnelser for disse tre dimensjonene: pneuma (ånd), psyché (sjel) og soma (kropp). Vi har også et annet viktig uttrykk, nemlig sarx (kjød).
 
Det greske ordet som betegner sjelens egenskaper, blir ofte oversatt med ordene "naturlig", "jordisk" eller "kjødelig". Men den riktige betydningen av ordet, er "sjelelig" eller "sjelisk".
 
Her leste vi at det er Guds Ord som kløver og skiller mellom sjel og ånd. Dermed skal vi gå inn i Guds Ord, for å se hva som er forskjellen på et åndelig menneske, et sjelelig menneske og et kjødelig menneske.
 
 
 
 
1. ÅND, SJEL OG LEGEME
 
 
 
Menneskets ånd (gresk ”pneuma”)
 
Gud skapte oss med ånd for at vi skulle leve og lære Gud å kjenne. Menneskets ånd er selve ”livssnoren” vår, samtidig som den er senteret for vår gudsbevissthet. Ånden er "øverste etasje" i mennesket, den del av oss som gjør oss i stand til å korrespondere med Gud.

”Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over……..før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.” (Forkynneren/Predikantens bok 12:6-7)

”Det er Han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd.” (Job 12:10)

”For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.” (Jakob 2:26)

Gud er ånd og den som tilber eller kommuniserer med Gud, må gjøre dette ut fra sin ånd, ikke forstanden, sinnet, sjelen. Når et menneske blir frelst, er dette det samme som at ånden blir født på nytt. Gud tar ut ”steinhjertet” (den gamle menneskeånden) og gir deg et kjøtthjerte i stedet (den nye ånden). Det er dette Bibelen kaller for å bli en ”ny skapning i Kristus Jesus”.

”Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.” (Johannes 4:23-24)
 
Den Hellige Ånd har tatt bolig i din ånd, som er født på ny.

”Ånden selv (Den Hellige Ånd) vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.” (Romerne 8:16)

”Menneskets ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre.” (Ordspråkene 20:27)

”Det som er født av kjødet, er kjød, og det (hjertet, menneskeånden) som er født av Ånden (Den hellige Ånd) er ånd (den nye skapningen). Undre deg ikke over at Jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!” (Johannes 3:6-7)

”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning…” (2 Korinterbrev 5:17)
 
"Når jeg ber i tunger, da er det min ånd som ber, men min forstand har ingen frukt av det." (1 Korinter 14:14)
 
Legg merke til hva Paulus sier her. Når jeg ber i tunger, da er det min ånd som ber. Altså er jeg og min ånd det samme. Din ånd er ditt "virkelige jeg"!
 
"For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium..." (Romerne 1:9)
 
Det er ut fra vår ånd vi tjener Gud. Vi kan verken leve i tro eller tjene Gud ut fra sjelen.
 

Menneskets sjel (gresk ”psychè”)
 
Sjelen er vår selv-bevissthet. Gjennom tankene, fornuften, viljen og følelsene blir det som våre fem sanser tar inn, bearbeidet og analysert. I sjelen bor altså jeg'et, som tenker, beslutter og vil. Sjelen er altså senteret for vår personbevissthet.
 
Vår ånd er åpen for den åndelige verden, mens vår kropp orienterer seg i den synlige. Ettersom sjelen befinner seg midt imellom, kan denne velge side. En kan bestemme seg for om man vil la sjelen være dominert av den usynlige (åndelige) eller den synlige dimensjon.
 
"Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2 Korinter 4:18)
 
I eldre oversettelser sto det: "...For det synlige er timelig, men det usynlige er evig." Trist at så flotte ord forsvinner fra språket vårt...
 
"Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! (Ordspråkene 3:5)
 
Hjertet er det samme som menneskets ånd - det indre menneske. Forstanden er derimot en del av sjelen.

Gud skapte oss med sjel for at vi skulle kunne gi uttrykk for åndens fellesskap med Gud gjennom, viljen, tankene og intellektet (sinnet). Gjennom å ”spise Guds Ord" og la det bli en del av oss, skjer det en prosess i oss som kalles for ”Sinnets fornyelse”. Gud vil at vi skal lære oss å ”styre våre tanker den rette veien”, slik at våre sinn er dominert av Guds Ord og alt som har med Guds rike å gjøre.

”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.” (Romerne 12:2)

”Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.” (Salme 131:2)
 
"Med min sjel lengtet jeg etter deg om natten, og med min ånd søkte jeg deg..." (Jesaja 26:9)
 
"Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser." (Lukas 1:46-47)
 
"Hør nå min sønn, og bli vis! Styr dine tanker den rette veien!"
(Ordspråkene 23:19 - denne gangen fra BS 1978 oversettelsen)
 

Menneskets kropp (gresk ”soma”)

Det er kroppen som er den delen av oss som kommuniserer med den fysiske verden. Dette skjer gjennom sansene. Gjennom dem kan vi se, høre, føle, smake og lukte. Kroppen er altså senteret for vår vår sansebevissthet.

Når vi står overfor et annet menneske, er det bare kroppen, det ytre, man kan se. Kroppen er et fantastisk skaperverk, som er utrustet til å gjøre ting i den fysiske verden. Men kroppen er likevel ikke ditt egentlige jeg. Den er bare et ”hus” eller en ”hytte” som du bor i. Ditt legeme kommer en dag til å gå til grunne, men ditt ”indre menneske” fornyes dag for dag.

”Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre menneske dag for dag. (2 Korinterbrev 4:16)
 
"Vi vet jo at om det telt (kroppen) vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning (herlighetslegemet) som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi (vår ånd) lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen (herlighetslegemet). For så sant vi er ikledd den, skal vi ikke bli funnet nakne. Vi som er i denne hytte (kroppen), sukker under byrden (av forgjengeligheten - alderdom, sykdom, død). For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet." (2 Korinter 5:1-4)
 
( La oss forklare noe her: Når menigheten av de troende, som er Jesu brud, blir ikledd herlighetslegemer, vil vi ikke bli funnet nakne. De vantro vil derimot bli funnet nakne, og dermed oppleve skammen over dette. Det er dette Paulus viser til.)

”Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse. Jeg vet jo at min hytte (kropp) brått skal legges ned, som jo også vår Herre Jesus Kristus varslet meg.” (2 Peter 1:13-14)
 
 
 
2. DET ÅNDELIGE, DET SJELELIGE OG DET KJØDELIGE
 
 
 
 Ordet "sjelelig" er det greske ordet "psykikos". Flere oversettelser oversetter dette ordet til naturlig, og da forsvinner umiddelbart noe av poenget.
 
"Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis." (1 Korinter 2:14 - NB 1988)
 
"Men et sjelelig menneske menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til, for de er som dårskap for ham. Han kan heller ikke kjenne dem, for de bedømmes åndelig." (1 Korinter 2:14 - Bibelen Guds Ord 1997)
 
"Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig." (1 Korinter 2:14 - BS 1930)
 
"Men slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis." (1 Korinter 2:14 - BS 1978)
 
"Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis." (1 Korinter 2:14 - BS 2011)
 
Det er nokså forunderlig, når grunnteksten bruker ordet "psykikos", at man kan oversette dette til naturlig eller "slik et menneske er i seg selv". Men å kjenne forskjellen på disse ting, vil bidra vesentlig til en indre vekst og modning for den enkelte kristne. Det må være nokså klart at dersom ordet åndelig er adjektivet til ordet ånd, og ordet kjødelig er adjektivet til ordet kjød, så må også ordet sjelelig være adjektivet til ordet sjel!
 
Det som disse versene egentlig sier, er at en kristen som har latt Guds Ord, i lyset av Den Hellige Ånd, få lov til å skille mellom sjel og ånd, kan bedre forstå og kjenne både hemmelighetene i Guds Ord og Guds rikes hemmeligheter forøvrig. Det er nemlig skjulte åndelige sannheter i Guds Ord, som det sjelelige menneske ikke fatter. Det kan kun forstås ved Åndens åpenbaring.
 
Dersom vi vet og forstår dette - da har vi noe å strekke oss etter. Om vi ikke vet det, hvordan skal vi da kunne skille mellom det sjelelige og det åndelige?
 
Hva er så forskjellen på det sjelelige og det åndelige? Vi går helt tilbake til begynnelsen - da Adam og Eva vandret med Gud i Edens hage.
 
Da Adam vandret i Edens hage, var det hans ånd, som var innblåst av Gud, som også dominerte hans sjel.
 
"Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånd i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. (2 Mosebok 2:7)
 
Men da fallet kom, mistet mennesket dette åndens herredømme. Fra å være åndsbevisste, gikk de nå over til å bli sansebevisste.
 
"Slangen var listigere enn alle dyr på marken som Herren Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet. Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og Adam og hans hustru gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på Adam og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Adam svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste." (1 Mosebok 3:1-13)

Legg merke til at slangen henvendte seg ikke til menneskets ånd, da denne var dominert av det guddommelige. Han brukte derimot sansene, og med disse henvendte han seg til menneskets fornuft, forståelse og vilje. Han framkalte det tilsynelatende berettigede ønske om å trenge inn i den usynlige verdens ting - å bli likesom Gud til å forstå og kjenne godt og ondt.

Satan anvendte sansene, til å sette inn angrepet mot den menneskelige sjel. Vi leser at "treet var en lyst for øyet, et forlokkende tre, siden det kunne gi forstand." Fristelsen besto dermed i å erverve seg den kunnskap som Gud hadde forbudt dem.

Dette var den samme fristelse som Lucifer (Satan) selv hadde falt for, den gang han var en av Guds erkeengler.

 "Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn (Lucifer på grunnteksten). Hvor du er felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den høyeste." (Jesaja 14:12-14)

Fristeren visste meget godt hva han skulle lokke Eva med. Han fristet henne med tanken på å oppnå noe mer enn det som Gud hadde gitt mennesket. Eva var begrenset av et legeme laget av støv. Hennes sjel derimot, forsto å vurdere kunnskap, framskritt og utvikling.
 
Den fulle dybde og konsekvens av fallet, kan vi ikke se før etter mange års forløp. Men beretningen om menneskeslektens tilstand før vannflommen, viser at nedgangen skjedde med kjempeskritt! Den kunnskap som der i Edens hage hadde gitt mennesket erkjennelsen av godt og ondt, fikk til sist brakt mennesket til å synke ned i fullstendig slaveri av kjødet. Det sanselige og kjødelige tok fullstendig overhånd.
 
Da var det Gud så ned på den falne slekt og sa: "Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød..." (1 Mosebok 6:3)
 
For det første ble nå mennesket okkupert av syndens makt, som trengte igjennom til alle mennesker. Vi ble slaver under syndens makt, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. (Les gjerne kompendiet som heter "Rettferdiggjort" for en dypere gjennomgang av dette.)
 
"Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet." (Romerne 5:12)
 
"Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje....." (Efeserne 2:1-3)
 
For det andre, ble vår sjel dominert av kjødet istedet for av ånden. Og sjelen, jeg'et, tankene, fornuften, viljen og personligheten ble nå en slave av kjødet, sansene og begjæret, istedet for å være en åndens tjener.
 
Det falne menneske er i det ene øyeblikk drevet av sin forstand, og i neste øyeblikk er det sansene og begjæret som har overtaket. Ofte er man drevet av både det sjelelige og det kjødelige på en og samme tid.
 
 

3. DEN KJØDELIGE KRISTNE
 
 
"Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus." (1 Korinter 3:1)
 
Bibelen viser oss at det er tre utviklingstrinn også for oss som er kristne. Disse er:
 
Det kjødelige menneske. Det domineres av kjødet, dets lyster og begjæringer.
Det sjelelige menneske. Det domineres av sjelen, som er tankene, fornuften, viljen og følelsene.
Det åndelige menneske. Det domineres av Guds Ånd, som bor i vår pånyttfødte menneskelige ånd.

Det ord som grunnteksten bruker i 1 Korinter 3:1 er ikke psykikos (sjelelig), men sarkikos (kjødelig). Dette viser med all ønskelig tydelighet at også en kristen kan være et kjødelig menneske.
 
Paulus sier altså her at han kunne ikke tale til menigheten i Korint som til åndelige. Han talte som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Riktignok står det ikke her at de kristne i Korint var kjødelige, det står at Paulus talte til dem som til kjødelige. Men i dette ligger jo at mange av de troende må ha vært kjødelige.
 
Selv om de var født på nytt, var de likevel så preget av det jordiske og sanselige at han bare sammenlignet de med kjødelige mennesker.
 
Hva er det så som kjennetegner kjødelige mennesker? Vi finner en hel liste i Galaterbrevets kapittel 5
 
"Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike." (Galaterne 5:19-21)
 
Når slike egenskaper åpenbarer seg som frukter i den kristnes liv, viser det at det kjødelige liv (sarkikos) er til stede. Et slikt menneske er ikke engang sjelelig. Det er bare rent kjødelig, og dras av sitt eget begjær. Men de som vandrer etter kjødet kan ikke behage Gud.
 
"For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til." (Romerne 8:3-9)
 
Her ser vi at Gud har tatt seg av vårt kjød også. Da Han sendte sin Sønn, ble synden i kjødet fordømt. Dermed har vi fått befrielse fra et liv i kjødet. Men vi trenger å se det, tro det, ta imot det og erfare det! Vi leser videre i samme kapittel:
 
"Derfor brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn." (Romerne 8:12-14)
 
"De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster." (Galaterne 5:24)
 
De kjødelige kristne mangler dypere kjennskap til Korsets betydning. De lever ikke i erkjennelsen av at Kristi død faktisk innbefatter at vi er korsfestet med ham! At vi er korsfestet med Kristus betyr også at vi er frigjort fra synden.
 
"For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med ham." (Romerne 6:5-8)
 
"Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg." (Galaterne 2:20)
 
Når vi ser at vi er gjort ett med vår stedfortreder, i og med at vi er korsfestet med Ham, må den troende anse seg selv som død for synden. Vårt gamle menneske ble jo korsfestet med Ham!
 
"Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme (kjødet), så dere lyder dets lyster. Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud." (Romerne 6:11-13)
 
 
 
4. DEN SJELELIGE KRISTNE
 
 
"Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis." (1 Korinter 2:14)
 
Når en kristen er kommet så langt i sin vandring med Gud at han ved korsets kraft slutter å vandre etter kjødet og de sanselige begjær, vil han fort komme til å tenke at nå er han blitt en sann åndelig person.
 
Men nå begynner den aller viktigste prosessen, nemlig kampen med sjelen og dens forstands- og viljekrefter.
 
Det er en alminnelig oppfatning at den troende, etter at han har forstått at han er korsfestet med Kristus fra synden og har opphørt å vandre etter kjødet, nå er blitt et åndelig menneske - som er kommet langt på helliggjørelsens vei.
 
Men befrielsen fra kjødets makt og seieren over lyster og begjær, betyr ikke at man har opphørt å være sjelelig og dermed opphørt å vandre etter det synlige, naturlige og fornuftige. En kan opphøre å være kjødelig (sarkikos) og likevel fortsette å være et sjelelig (psykikos) menneske.
 
Da er man styrt av fornuften og intellektet. Man styres etter hva som er klokt og fornuftig. Men dette er kun verdens visdom. Bibelen viser oss at det er stor forskjell på den guddommelige visdommen og den sjelelige og menneskelige visdom.
 
"Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom. Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sjelelig og djevelsk. For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er. Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke. Og rettferds frukt blir sådd i fred hos dem som stifter fred." (Jakob 3:13-18)
 
Den rene himmelske visdom inneholder ingen sjelelige elementer. Fra menneskets sjel kommer egne ønsker, egne synspunkter, egne meninger, avveininger om hva som virker fornuftig og hva som ikke gjør det. Frukten av dette blir ofte stolthet, hovmod, misunnelse, selvhevdelse og stridigheter. Men vi leste at den himmelske visdom bringer fred i stedet for strid.
 
"Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Guds Ånd." (Judas vers 19)
 
Den sjelelige kristne blir bedratt av en innbilt forestilling om at han er et åndelig menneske. Dette fører ofte til at man skiller seg ut fra andre mennesker og begynner å overvurdere seg selv. Man tror snart at man er helligere enn andre og har en større visdom og overgivelse. De andre "tar feil" og det er en selv som har "sett det".
 
Men å avsondre seg selv, som om man var mer hellig og innviet enn andre, er selve kjennetegnet på et sjelelig liv!
 
Frukten av slik adferd, er at det fort oppstår uenigheter, splid, trette og misunnelse. Dette er jo ord som er tatt rett fra listen med kjødets gjerninger! Det må jo bety at man ved å gi næring til det sjelelige, også ender opp med å være et kjødelig menneske?
 
Ja, det er nettopp det som skjer! Man tror man er blitt mer åndelig, idet man erfarer seier over de sanselige begjær og ting som er åpenbart kjødelig. Men da tar fornuften og egne avveininger over. I menigheten gir dette seg utslag i at det oppstår uenigheter og splid, som igjen fører til at det dannes partier.
 
"Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme tanke. For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus' navn dere ble døpt?" (1 Korinter 1:10-13)
 
Noen vil holde seg til den ene predikanten, mens andre vil holde seg til noen andre. Noen mener man bør synge disse sangene, mens andre mener at de sangene er for gammeldagse eller ensformige. Noen mener at andre ber for lite, mens andre hevder det er for lite kjærlighet i menigheten. Noen mener man burde ut og evangelisere mye mer, mens andre bekymrer seg for om man har nok tid og ressurser til å ta seg av de som kommer.
 
Alt dette er i utgangspunket ikke kjødelige elementer. Det har alt sitt utspring fra tankene, fornuften og viljen. Altså er det sjelelig. Men det som skjer, er at man ved å dyrke disse sjelelige inntrykk, havner tilbake i det kjødelige. Det oppstår splid, misunnelse, stridigheter, partier, sinne, selvhevdelse osv.
 
"For dere er ennå kjødelige. Når det er misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis? Hva er da Apollos? Eller hva er Paulus? Tjenere som førte dere til troen, og det etter som Herren gav enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst." (1 Korinter 3:3-7)
 
Istedet for å søke Gud i bønn for ledelse framover, er det fort gjort for slike sjelelige kristne at man heller søker etter meningsfeller, som kan være med og støtte opp om ens egne meninger og holdninger. Ut fra dette dannes egne syn på hvordan menigheten skal ledes og drives. Frukten blir at menigheten blir styrt av ulike sterke personligheters fornuft, følelser og vilje, istedet for å være ledet av Ånden.
 
Man ender dermed opp med en sjelelig ledet menighet.
 
Jesus gav oss en meget sterk advarsel mot slik adferd, i det han refset fariseerne.
 
"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som farer omkring over hav og land for å vinne en eneste tilhenger. Og når han er blitt det, gjør dere ham til et helvetes barn, to ganger verre enn dere selv!" (Matteus 23:15)
 
Det er av største interesse for vår motstander, djevelen, om han kan klare å holde en eller annen side i den falne natur, enten  det sjelelige eller det kjødelige, levende. Selv om den kristnes menneskelige ånd er blitt gjenfødt og befridd fra syndens makt, så er likevel det sjelelige og det kjødelige element lett tilgjengelige for mørkets makter.
 
Det er derfor Jakob sier at den sjelelige visdom også kan være demonisk, når onde ånder bruker den til å utføre sine planer. De kan innskyte fordommer og forutinntatte meninger, og i et kritisk øyeblikk kan disse benyttes til å tilintetgjøre Guds Ånds gjerning i den troendes liv og i menigheten.
 
Den troendes hjerte kan godt være oppriktig for Gud, men likevel komme i denne alvorlige fare. Guds planer blir oftere hindret av menneskers "fornuftige idéer og gode intensjoner" enn ved verdens hat og vantro.
 
Her er det interessant å merke seg de to siste av de syv menighetene som Johannes blir bedt om å skrive til i starten av Åpenbaringsboken. Dette var menigheten i Filadelfia og menigheten i Laodikea. Vi skal ikke gå nærmere inn på disse sendebrevene, men kun bemerke at det er en utbredt tolkning at de to siste menighetene også representerer hele Guds menighet i avslutningen av menighetens historie.
 
Da er det interessant å se at ordet "Filadelfia" betyr "broderkjærlighet", mens ordet "Laodikea" betyr "folkestyre" eller demokrati. Når demokratiets makt får råde i Guds menighet, bidrar dette til at alle folks meninger og holdninger skal tas hensyn til. Dette fører atter til at vi får menigheter som styres av menneskers fornuft, meninger og vilje. Og dette skjer også i en tid hvor verden mer enn noen gang før har fokus på fornuft, rasjonell tenkning og empirisk forskning (vitenskap).
 
Selv om fornuft, rasjonell tenkning og vitenskap i seg selv er positive elementer for ethvert menneske, så er de sjelelige - ikke åndelige. Men Guds Ord ber oss om å søke en annen visdom, som kommer ovenfra.
 
 
 
5. DEN ÅNDELIGE KRISTNE
 
 
"Den åndelige derimot, kan bedømme alle ting, men selv blir han ikke dømt av noen." (1 Korinter 2:15)
 
"Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må ders ånd, sjel og legeme bevares fiullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!" (1 Tessaloniker 5:23)
 
I denne bønnen for menigheten i Tessaloniki, gir Paulus oss et bilde av den åndelige kristne. Han kunne ikke be om noe bedre enn deres fulle helliggjørelse - til ånd, sjel og legeme.
 
Hva betyr så dette å bli "helliget helt igjennom", som Paulus taler om her?
 
a) Med hensyn til ånden betyr dette at Guds Ånd har tatt bolig i vår ånd, som har blitt født på nytt.
 
"Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn." (Romerne 8:16)
"Menneskets ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre." (Ordspråkene 20:27)
 
b) Med hensyn til sjelen betyr dette at Guds Ånd, som bor i vår ånd, åpenbarer seg gjennom sjelens og menneskets personlighet, idet:
 - viljen er overgitt til Gud og i full overensstemmelse med Hans plan og vilje
 - fornuften er opplyst og fornyet ved regelmessig inntak av Guds levende Ord og fellesskap med Den Hellige Ånd
 - følelsene er overgitt til Gud og underlagt Åndens herredømme
 
"Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne." (Romerne 12:2)
 
c) Med hensyn til legemet betyr dette at Guds Ånd, som bor i vår ånd, åpenbarer seg gjennom sjelen og personligheten, slik at en kan holde legemet i sjakk.
 
"Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig." (1 Korinter 9:27)
 
"Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!" (1 Korinter 6:19-20)
 
"Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste." (Romerne 12:1)
 
"...og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud" (Romerne 6:13)
 
Den åndelige kristne skiller seg ut fra sine medmennesker, ved at han er åndsdominert. Dette betyr både at han er drevet av Guds Ånd og at menneskets gjenfødte ånd har vokst og blitt matet med Guds Ord, slik at den har fått en dominerende innflytelse på sjel og legeme.
 
Den åndelige kristne vandrer i Ånden og responderer på de inntrykk og advarsler som Den Hellige Ånd innskyter i hans ånd. Han er så preget av Guds Ord og Guds Ånd at dette preger både fornuft, dømmekraft, ønsker, meninger og vilje. Han har et fornyet sinn og kan dermed også framstille sine lemmer som et levende og velbehagelig offer for Gud.