JESU 7 ORD PÅ KORSET

 

Korset ble brukt til å henrette folk. Det ble en smertefull, fornedrende og langvarig død for den det gjaldt. Derfor talte Jesus ikke mye og lenge fra korset, bare i korte setninger. Men alt han sa, har betydning. Vi snakker om sju ord fra korset. Hvert ord lærer oss noe om hvordan Jesus tenker, det speiler hans hjerte.



1. Det første ordet fra korset taler om tilgivelse

 
Lukas 23:34: «Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»
 
Da Peter var ung disippel, spurte han: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger? Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!» (Matteus 18:21–22). Jesus lærte at vi skulle være villige til å tilgi igjen og igjen, uten grenser.
 
Å tilgi er ikke naturlig for oss. Tvert imot: Verden er full av hat og hevntanker. Pleie av hat og drømmer om hevn er ikke blitt mindre etter hvert.
 
Jesus er helt annerledes. Han ba for dem som nettopp hadde spikret naglene gjennom hendene og føttene hans. Han ikke bare ba om at de måtte få forlatelse for denne urettferdige handlingen. Han unnskyldte dem og sa at de ikke visste hva de gjorde.
 
Her er noe som peker fremover. Gang på gang har du og jeg gjort ting som vi ikke visste rekkevidden av. Vi såret noen dypt, kanskje uten å vite det. Også slike misgjerninger kan omfattes av Jesu tilgivelse.
 
Jesus fikk svar på bønnen sin før dagen var over. Vaktsjefen og noen andre soldater der ved korset sa: «I sannhet, dette var Guds Sønn!» (Matteus 27:54).



2. Det andre ordet fra korset handler om frelse


Lukas 23:43: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!»
 
Gjennom sine år hadde Jesus fått alle slags venner: Barn, kvinner og menn, unge og gamle, tollere og syndere. Enkelte mer enn antydet at han burde være forsiktig med hvem han knyttet seg til. Noen pleier sitt «image» ved å søke selskap med fint folk. Aldri var han sammen med så onde mennesker som i sin dødsstund. På korset ble Jesus ’klistret til’ to terrorister, han «ble regnet blant overtredere» (Jesaja 53:12).
 
Den ene forbryteren hadde kanskje tenkt: Hvem er denne som klarer å be for fiendene sine, for dem som hadde torturert ham? Hva er det med denne Jesus? Kanskje han virkelig har et evig rike han hersker over?
 
Herren hadde sagt: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut» (Johannes 6:37). Nå ble Jesus og ordene hans satt på prøve. Mente han alvor, at til og med en forbryter kunne bli frelst? Han som antakelig fortjente dødsstraff, våget ikke mer enn å be om en tanke. Han fikk der og da løfte om et paradis. Det var ikke spørsmål om dyp kunnskap om frelsen eller andre betingelser.

Jesus sa: Velkommen! Paradiset har plass for en gangster som vender om.

David ba: «Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg. Du er min hjelp og min frelser! Min Gud, dryg ikke!» (Salme 40:18). Gud drøyde ikke når det gjaldt David, ikke når det gjaldt røveren heller. Da vil du også møte en åpen favn hos Jesus, han vil tenke på deg, hjelpe deg og frelse deg.



3. Det tredje ordet fra korset vitner om omsorg



Johannes 19:26–27: «Da nå Jesus så sin mor og den disippel som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.»
 
Når vi tenker på livet vårt, skjønner vi at det er vevet av et dobbelt mønster. Ett er det ved livet vi er herre over, de valgene vi foretar. Det andre mønsteret veves av det som vi ikke styrer med. Det viser seg å dominere. Jo eldre vi blir, jo mer ser vi at vi ikke var så frie til å planlegge livet som vi trodde vi var.
 
Maria var en våken og forventningsfull kvinne. Men hun fikk et underlig kall, å bli mor til Frelseren. Mange profeter vegret seg for å adlyde kallet fra Gud. Vi kan tenke på Moses og Jeremia. Jonas flyktet hals over hode. Maria stilte bare et spørsmål: Hvordan? Deretter var hun villig. Livets vev fikk et helt annet mønster.
 
Simeons profeti ble oppfylt: «Men også din egen sjel skal et sverd gjennombore» (Lukas 2:35). Å se sin egen sønn henge på korset måtte være som et sverd i hjertet.
 
Jesus viste medynk med Maria. «Jesus så sin mor stå der.» Han visste hva det vil si å være enke og miste en sønn. Nå led Maria, enken fra Nasaret, det som enken fra Nain var blitt spart for.
 
Johannes – den dypeste, mest modne av disiplene, skulle nå ta seg av Maria. Han skulle gjøre enkle hverdagstjenester og hjelpe en enke. Til gjengjeld fikk han et langt liv og ble forfatter først på sine gamle dager. Og for en forfatter!
 
Jesus viser med sitt tredje ord på korset at han har omsorg for dem som har det vanskelig.



4. Det fjerde ordet på korset handler om samfunn med Gud


Matteus 27:46: «Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
 
Dette er kanskje det aller merkeligste og helligste av de sju ordene. Jesus spør: Min Gud, hvorfor? Kan Gud forlate Gud? Hvorfor kan Faderen av evighet forlate sin egen kjære Sønn? Peter gir svaret i sitt første brev: «Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt» (1. Peter 2:24).
 
Fins det fire beretninger om korsfestelsen i Bibelen? Nei, fem eller seks. For vi kan ta med Salme 22 og Jesaja 53. Jesus mediterer over ordene i Det gamle testamente der han henger på korset. Salme 22 innledes slik: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» De som sto omkring korset kunne ikke se på ham annet enn som «plaget, slått av Gud og gjort elendig.»

Profeten Jesaja gir oss forklaringen: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jesaja 53:4–5). Her ser vi at Gud rammer Jesus for alle menneskenes synd. Jesus blir forlatt av Gud for at vi skal slippe å bli det.

«For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren» (Hebreerne 12:2). Jesu fjerde ord fra korset vitner om en Gud som lar sitt hjerte briste av bare kjærlighet til oss.



5. Det femte ordet fra korset vitner om Jesus som menneske


Johannes 19:28: «Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster!»
 
Mange timer var gått. Johannes hadde kanskje ført Maria bort. Mange andre hadde også forlatt stedet. Det ble ikke så dramatisk som de trodde.
 
Da Jesus fortalte om sin tørst, beviste han at han virkelig var og er et menneske. Mange har ikke godtatt akkurat det. Gnostikerne sa: Gud kan ikke lide. Gud er høyt opphøyd over menneskelige behov. Ånden er god, det kroppslige er ondt. De mente å ære Gud ved å si dette. Men da gjorde de ham mindre enn han er. Vi ærer Jesus fordi han både er sant menneske og sann Gud. Tørsten viser hans fulle menneskelighet.
 
Jesus vet konkret hva det vil si å lide. «For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer,» skriver Paulus (Romerne 8:22). Jesus kunne si fra om tørst og smerte. Han var ikke for stolt til å be om hjelp. Da kan du også gjøre det. Han forstår deg når du lider. Han er prøvd i alt, likevel uten å synde.



6. Det sjette ordet fra korset vitner om seier

 
Johannes 19:30: «Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt!»
 
Det omfattende storverket for å frelse oss var nå fullført. Det var et kvalitetsarbeid. Jesus hadde båret en kjortel vevd i ett stykke. Maria hadde laget den med stor dyktighet og omsorg. Hele livet hans var som ett helhetlig mesterverk. Til og med Pilatus måtte innrømme: Jeg finner ingen feil ved ham. Ikke noe var snurpet sammen. Nå var livets vev fullført.
 
Folk omkring ham sa: Stig ned av korset, så vil vi tro deg. Kanskje de hadde trodd på ham noen timer. Men han skulle lide døden for oss alle. Kjærligheten til oss bandt ham fast til korset. Derfor tror vi på ham. Han holdt ut og gjennomførte det som skulle gjøres.
 
Nå var det fullført. Folket sa: Nå er han ferdig, over og ut. Men han sa: Det er fullført – selve frelsesverket. På gresk er det ett ord som rommer et hav av mening: Tetelestai. Det er fullbrakt.



7. Det sjuende ord fra korset vitner om tillit


Lukas 23:46: «Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.»
 
Jesus ropte med høy røst. Det var det siste han maktet å si. Hans første og siste ord fra korset var bønner.
 
Salme 31:6 inneholder en kveldsbønn mødrene lærte barna sine, en godnattbønn. «I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud.» I likhet med alle mennesker opplevde nok Jesus døden som den siste fiende. Men han var trygg og tillitsfull likevel.
 
Denne tilliten til en god og kjærlig Far kan vi også ha når vi står overfor det å skulle dø. Da kan vi ta Jesu ord i vår egen munn. Den bønnen hører vår Pappa i himmelen. «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»