Den trefoldige renselse



DEL 1: RENSELSE VED BLOD
         

Hebreerne 9:13-14 "For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor meget mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!"

Hebreerne 10:22 "Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann."

I disse vers tales det om en trefoldig renselse:

1. Renselse ved - blod.

2. Renselse ved - aske.

3. Renselse ved - vann.

Fra Mosebøkene vet vi at alle disse tre: Blod, aske og vann, var renselsesmidler under gudstjenesten i Den Gamle Pakt.Gud selv hadde forordnet dem.

Vi finner også at samtlige av disse tre renselser var forbilder på den renselse Gud har tilveiebrakt i Jesus Kristus.

Sammenligner vi det nye testamentets vitnesbyrd om Kristus med vitnesbyrdet om Israels renselser i Tabernakelet, vil vi se at også vår renselse er trefoldig. Jeg tror det er av den største betydning for alle troende å kjenne sannheten i dette. Derfor vil jeg i det følgende søke å fremstille disse tre renselser hver for seg.

Før vi gjør det, skal vi i korte trekk påpeke vårt behov for guddommelig renselse. Vi vil kun gjengi Guds egne utsagn om saken. Og for tydelighetens skyld grupperer vi dem om tre ting:



1. Vår stilling slik som vi er av natur

Salme 51:7 "Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd."

Job 14:4 "Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!"

Jesaja 64:5. "Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg."

Romerne 3:10-12 "som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste, alle har syndet og står uten ære for Gud."

Dette er drøye beskyldninger! Og det kreves et sinn som er påvirket av Guds Ånd for å kunne bruke dem på seg selv.

Men slik har Gud talt. Og Hans Ord kommer vi ikke forbi. Hver og en av oss er "født i misgjerning". Adam avlet ingen barn før han var en synder. Således er Kain, og alle etter ham, unnfanget i synd og født i misgjerning.

Vi er altså født syndere!

Og syndet har vi alle! Vi mangler alle Guds ære. Alt hva vi hos oss selv kaller renhet, er kun selvrettferdighet! Og i Guds øyne er endog all vår rettferdighet, et besmittet kledebånd!

Tenk det! Ikke bare vår urettferdighet men vår rettferdighet, er besmittet!

Hva har vi så å rose oss av? Ingenting!



2. Hva er så dommen over oss i denne tilstand?


Svaret på dette har vi tydelig uttalt i Romerne 5:16
 
"Dommen ble til fordømmelse". Det hviler altså en fordømmelses dom over oss.

Alvoret i dette er ingen av oss i stand til å utmåle. 

Men det avgjørende spørsmål er: Hvordan skal vi befris fra denne grufulle dom? Hvordan skal vi kunne nærme oss Gud og bli stående i Hans nærhet og blendende lys? Hvordan skal et menneske med en slik historie bak seg, kunne nære frimodighet overfor den tre ganger hellige Gud?

Jo, vi må renses!

Renses endog fra bevisstheten om den dom som er kalt nedover oss.


3. Men her kommer spørsmålet om vår hjelpeløshet inn.


Vi er ikke bare urene, men vi er også ute av stand til å kunne rense oss!

Ja, ikke bare det - men det er oss ikke engang tillatt å rense oss selv!

Stusser du over dette?

La oss se på Galaterne 3:22 "Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovet, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror.”

Dette er et underlig utsagn. Hva vil det egentlig si "å være lagt inn under synd" for at det som var lovet (nemlig, velsignelsen) skal fås ved tro?

Praktisk talt vil det si dette: Gud har fratatt mennesket den ære å kunne reise seg selv opp av sitt fall. Han har dømt det til å være under synden inntil det i sin hjelpeløshet vil ta imot Kristus og befries i Ham!

Gud vil selv ha æren for et menneskes oppreisning og frelse. Og skal Han få æren, og hele æren for det, så må ikke synderen engang tillates å "hjelpe til" med sin renselse.

Derfor: Er mennesket engang falt i synden, så får det også bli der i sølen, inntil det erklærer seg fortapt og tar imot Guds frelse i Kristus som en fullstendig ufortjent gave!

Gud forlanger at den frelse han skjenker innrømmes å være av nåde!

Så lenge synderen selv vil gjøre noe til sin frelse, da vitner dette om at han ikke forstår at frelsen er av nåde. Ja, enda mer - det vitner om at han ikke vil innta den dømte forbryters plass og vedta Guds dom over seg. Han vil likesom ta seg sammen og overbevise Gud om at om han så har syndet, så er det allikevel ikke dårligere fatt med ham, enn at han nå både vil og kan vende om og gjøre det som godt er.

Derfor, og på denne måte er det synd alt hva et menneske gjør i den hensikt å bli godtatt hos Gud.

Nærmere kan vi ikke gå inn på dette nå. Det vi har fremholdt får være tilstrekkelig til å vise at det er et skrikende behov tilstede hos oss for å bli renset. Vi behøver at Gud griper inn og renser oss fra all urettferdighet.

Dette syn på mennesket og Guds handling til frelse, er dessverre ikke alminnelig iblant oss. Og det er sannsynlig at mange også er uenig i dette. Men hensikten med dette budskapet er ikke å diskutere dette spørsmål med dem som nærer gode tanker om seg selv. Meningen er kun å komme dem til hjelp, som ved Åndens lys, og dyp erfaring,  er stillet ansikt til ansikt med sin urenhet og lengter etter befrielse! For disse er min bønn, at de må begynne å fatte sannheten om den guddommelige renselse som er oss tilveiebrakt i Kristus Jesus.

Dermed går vi over til å betrakte den første renselse, - renselsen ved blod. Først leser vi da noen ord om den forbilledlige renselse i 3. Mosebok 16:

3Mosebok 16:14-17 og 30 "Så skal han ta noe av oksens blod og stenke det med sin finger på framsiden av nådestolen. Og foran nådestolen skal han stenke noe av blodet sju ganger med fingeren. Deretter skal han slakte den bukken som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget. Han skal gjøre med bukkens blod likesom han gjorde med oksens blod, og stenke det på nådestolen og foran nådestolen. Slik skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med. Likeså skal han gjøre med sammenkomstens telt, som er reist blant dem midt i deres urenhet. Det må ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen. Slik skal han gjøre soning for seg og for sitt hus og for hele Israels menighet. For på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder.”

Der er fire ting vi særlig skal merke oss her:

1. Både helligdommen og folket måtte renses.

2. Renselsen begynte med helligdommen.

3. Aron utførte renselsen alene.

4. Og han utførte den ved - blod.

Disse fire ting er av den aller største betydning, og fortjener den alvorligste overveielse. La oss nå se på renselsen av helligdommen. Hva forstår vi med uttrykket "helligdommen"? 

Ifølge 2Mosebok og Hebreerbrevet har den en tredobbelt betydning:

1. Helligdommen var det innerste rom av tabernaklet. 

2. Den utgjorde Guds nærværelse. Det var her inne Paktens Ark sto. Og det var her, over nådestolen mellom begge kjerubene, Gud tronet. Herfra var det Moses hørte Herren tale til seg. Og over dem hvilte herlighetsskyen. Med andre ord: Helligdommen var Guds bolig. Å være i helligdommen var derfor å stå i Guds umiddelbare nærhet. 

3. Den var et bilde av selve Himmelen. Vi leser nemlig i Hebreerne 9:11 og 24 "Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld."

Denne helligdom ble altså renset ved blod.

La oss her høre Hebreerne 9:23 "Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse."

Renselsen av helligdommen var således en avbildning av en ennå større og bedre renselse: Renselsen av den himmelske helligdom. Men her stusser noen og spør: Hvordan kan vi tale om renselse av Guds nærværelse? Er himmelen blitt uren? Til en begynnelse synes kanskje dette noe underlig og vanskelig. Men om vi kan huske hvordan Gud omtaler og fremstiller synden, vil vanskeligheten falle bort. Legg her merke til følgende ord:

1Mosebok 18:20-21 "Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det."

Esra 9:6 "og jeg sa: Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen."

Salme 69:28 "Legg skyld til deres skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet.

2Timoteus 4:16 "Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg – må det ikke bli tilregnet dem!"

Alle disse henvisninger gir oss en bestemt lærdom: På grunn av sin rettferdighet er Gud nødt til å ta standpunkt overfor synden. Derfor skjer det noe i Himmelen når et menneske synder. Og hva som skjer er dette: Gud omskriver synden og "regner den til". Han adderer den til de tidligere synder som er gjort, og de oppskrevne synder hos Gud regnes for skyld eller gjeld.

Således er det oppskrevet syndeskyld i Guds nærværelse som roper til Gud og utfordrer hans rettferdighet til å tre inn med dom og straff. Slektens synd er brakt inn i Himmelen i form av gjeld.

Tenk da for et skyldbrev innfor Guds åsyn! Hvilket mørkt bilde Guds rene og hellige øyne ser!

Fra denne besmittelse, vår syndeskyld, må selve Himmelen renses! Det må bli rent for Guds øyne. Når han lar sitt blikk falle på de himmelske bøker som vedrører oss, må de vitne om renhet! Alt som taler om syndeskyld må være evig borte. Det må ikke finnes noe som påkaller Ham til å holde dom.

Dette forhold, at synden tilregnes et menneske som skyld, vet synderen om. Og denne bevissthet øver en bestemt virkning på hans samvittighet: Han frykter! Han ser Himmelen som et avskrekkende rådhus og Gud som den strenge dommer.

I denne stilling er fred en umulighet. Vitnesbyrdet om å gå nær til Gud med frimodighet, er en tale synderen ikke forstår. Skal en slik sjel bringes til hvile og fred, må han fastholde et tilforlatelig budskap om at helligdommen er renset. Han må få visshet for at hans syndeskyld er strøket og fjernet fra Guds øyne, så intet anklager ham mer. Dette er det eneste som kan hjelpe ham.

Men her er spørsmålet: Kan synderen fastholde en slik visshet? Er det mulig å bli fullviss på at det i Guds nærværelse er gjort rent, hva hans skyld og gjeld angår? Er det mulig å bli viss på at Gud er tilfreds og ikke mer har noe imot synderen? Og er det mulig å bli viss på det - nå?

Ja!

For denne kunnskap og denne visshet er det evangeliet gir oss. Evangeliet er det glade budskap som sier oss at vår yppersteprest, Jesus, har vært inne i helligdommen og renset den fra all besmittelse. Og den som hører og tror dette budskap er salig! Da Aron renset helligdommen, utførte han denne handling - alene. Det var ingen med ham innenfor forhenget og hjalp ham. Og renselsen utførte han kun ved offerets blod. Ikke noe annet middel kom i betraktning. Likeså er det vel å merke at renselsen omfattet alle deres synder.


4. Gud har i Kristus tatt seg av renselsen!

Så er det også med Kristus. I Hebreerne 9:26 leser vi:

" …Men nå er han blitt åpenbaret én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer."
 
Og videre i versene 11-12 "Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning."

Og i Heb 1:3. "…Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye".

Hvilken velsignet sannhet! Jesus har gjort renselse for våre synder!

Arons renselse av Tabernaklet var ufullkommen og måtte gjentas hvert år (se Hebreerne 10:11-14). Men Kristi offer var fullkomment og derfor ble renselsen fullkommen! Det glade budskap som nå skal ropes ut til de skyldbetyngede sjeler er dette: "Din skyld er betalt!"

"Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset". (Kolosserne 2:14)

Gjelden er borte fra Guds øyne! Denne renselse er utført ene og alene ved Kristi blod. Det hele er Hans verk. Han alene kunne gå inn i den rettferdige Guds nærhet og bringe forsoning. Og Han gikk. Han bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud.

Og Gud godtok offeret!

Og syndegjelden ble strøket!

Hans navn være lovet! Vår syndeskyld er nå tatt bort i samme utstrekning som Gud har verdsatt Kristi blod! Måtte Gud i sin nåde åpne dine øyne til å se og erkjenne dette!

Hva vi nå har sett gjelder renselsen av helligdommen. Men vi så også at folket skulle renses. Vi vil derfor også fremholde nødvendigheten av personlig renselse, og hvordan den skjer.

Når det er spørsmål om frelse, er det ikke nok, at helligdommen er renset. Vi må selv bli gjenstand for renselse. Dette går vi ut fra er innrømmet av alle frelses søkende sjeler. Men spørsmålet er: Hvordan kan det skje?

For å gjøre dette klart skal vi begynne med et annet spørsmål: "Hva er det angående våre personer som skal renses? Og hva er det vi må renses fra? Svaret finnes her i Hebreerne 9:14 og 10:22

     Rense deres samvittighet fra døde gjerninger.

     Renset på hjerterne fra en ond samvittighet.


Det er altså samvittigheten og hjertet som må renses. Men legg vel merke til hva det er disse må renses fra. Samvittigheten må renses fra døde gjerninger, og hjertet må renses fra en ond samvittighet.

Hva forstår vi ved en ond samvittighet? Samvittigheten er vår medvitenhet med Gud. Og fordi menneskene er medvitende med Gud om at de er syndere og står i gjeld overfor Ham, så frykter de. De er medvitende med Gud om det som er ondt i deres liv. Dette er deres onde samvittighet.

Men denne onde bevissthet har en bestemt virkning i deres liv. Den driver dem til  d ø d e  g j e r n i n g e r !  De forsøker å forbedre sin stilling ved å gjøre en del ting, som de selv anser for gode. Men da de selv er "døde i synd og overtredelser" er deres gjerninger døde og virkningsløse! Gud anerkjenner dem ikke! Ja, det er så langt fra at Gud anerkjenner disse gjerninger, at han tvert imot anser dem for en urenhet som de må renses fra!

Derfor: Vær ikke opptatt med hva du føler, men vær opptatt med hva som står skrevet.

"Men om jeg nå klamrer meg til ordet på denne måten i dag, så frykter jeg for at jeg kommer til å forgå meg og synde i morgen", sier du kanskje. Og hva så? Ja, det er meget sannsynlig at du vil begå en og annen synd i fremtiden. Men da skal du huske på at Kristus gjorde ikke bare opp for de synder som du har gjort, men også for dem du kan komme til å gjøre. For da han døde, var alle dine synder ugjorte og fremtidige. Derfor omfatter hans død alle dine synder like fra den dag du ble født og til du går ut av verden. Derfor kan du til enhver tid vende deg til Gud og be om og ta imot syndernes forlatelse.
 
"Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene ognser oss fra all urettferdighet." (1Johannes 1:9).

Helligdommen er renset!

Nåden er nok!


Del 2: RENSELSE VED ASKE


I det foregående har vi betraktet vår renselse ved Kristi blod. Og vi har der søkt å understreke, at dette er en fullkommen renselse - til vår frelse.

Det er da mulig at noen tenker at dette er all den renselse vi behøver. Og slik kan de ikke forstå at det her kan være noe mer å tale om. Sikkert er det i hvert fall, at mange troende tenker slik. Når de engang kom så langt at de fikk tro seg renset i Lammets blod, så slo de seg til ro her. At Gud da nettopp hadde begynt med dem, og har mye mer å gi dem,  forstår de ikke. Det normale i deres trosliv er derfor ikke å "gå videre mot det fullkomne" (Hebreerne 6:1), men kun en streben etter å kunne bli stående med den første opplevelse.

Nå er det likevel også en annen side ved vår renselse. Og det er Guds hensikt at vi hver dag også skulle være delaktige i den.

For å unngå all misforståelse vil jeg nå si følgende: Når det gjelder selve frelsen, det å omvende seg og bli født på ny, da hører det ikke noe mer til enn hva vi i første avsnitt har påpekt. Kristi blod og vår barnslige tillitt til det, er nok - ja evig nok til frelse.
 
Men i det følgende handler det nå om dem som ved tro på Kristi blod allerede er frelst. For dem hører det med en annen side av renselsen; ikke for å bli et Guds barn, men for at vi i alle våre forhold kan være rene og velbehagelige for Gud i vår  v a n d r i n g . Dette har å gjøre med renselsen ved aske i Den Gamle Pakt.

Denne andre siden av vår renselse har vi fremstilt i forbindelse med "asken av en kvige". Og vi vil nå, for å få klarhet i det, betrakte den forbilledlige renselse ved aske i forbindelse med tabernakeltjenesten.

Beretningen om dette har vi i 4Mosebok 19. Men her gjengir vi kun noen vers.

4Mosebok 19:1-19  "Herren talte til Moses og Aron og sa: Dette er et lovbud som Herren har kunngjort: Si til Israels barn at de skal komme til deg med en rød kvige som ikke har lyte eller feil, og som det ikke er kommet åk på. Den skal dere gi til Eleasar, presten. Han skal føre den utenfor leiren, og de skal slakte den for hans åsyn. Og Eleasar, presten, skal ta noe av blodet på fingeren, og han skal stenke med blodet sju ganger bort imot forsiden av sammenkomstens telt. Så skal de brenne kvigen for hans øyne. Både huden og kjøttet og blodet, og mageinnholdet med, skal de brenne. Og presten skal ta sedertre og isop og karmosinrød ull og kaste det i ilden, der hvor kvigen brennes. Deretter skal presten vaske sine klær og bade sitt legeme i vann. Så kan han komme inn i leiren. Men han skal være uren til om kvelden. Den mannen som brenner kvigen, skal også vaske sine klær i vann og bade sitt legeme i vann. Men han skal være uren til om kvelden. En mann som er ren, skal sanke sammen asken av kvigen og legge den utenfor leiren på et rent sted. Den skal gjemmes for Israels barns menighet og brukes til renselsesvann. Det er et syndoffer. Og den som sanker sammen asken av kvigen, skal vaske sine klær og være uren til om kvelden. Dette skal være en evig lov for Israels barn og for den fremmede som bor blant dem. Den som rører ved en død, ved liket av et menneske, han skal være uren i sju dager. Den tredje og den sjuende dagen skal han rense seg med vannet, så blir han ren. Men renser han seg ikke den tredje dagen og den sjuende dagen, da blir han ikke ren. Hver den som rører ved en død, ved liket av et menneske som er dødt, og ikke renser seg, han gjør Herrens tabernakel urent, og han skal utryddes av Israel. Fordi det ikke er stenket renselsesvann på ham, er han uren, urenheten henger fremdeles ved ham. Dette er loven: Når et menneske dør i et telt, skal hver den som kommer inn i teltet, og alt det som er i teltet, være urent i sju dager. Og hvert åpent kar som det ikke er bundet dekke over, er urent. Hver den som ute på marken rører ved en som er drept med sverd, eller ved et annet lik eller ved et menneskeben eller ved en grav, skal være uren i sju dager. For å rense den som slik er blitt uren, skal de ta noe av asken etter det brente syndofferet og helle rennende vann på det i et kar. Og en mann som er ren, skal ta isop og dyppe i vannet og stenke på teltet og på alle de ting og alle de folk som var der, og på den som har rørt ved menneskeben eller ved en som er drept, eller ved et annet lik eller ved en grav. Den tredje dagen og den sjuende dagen skal den som er ren, stenke noe av vannet på den som er blitt uren. Når hans renselse er fullført på den sjuende dagen, skal han vaske sine klær og bade seg i vann, så blir han ren om kvelden."

Dette er loven om "den røde kvige" og renselsen ved dens aske. Og for den som tror på en bokstavelig inspirert Bibel, og tror at "...alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir" (Romerne 15:4), må dette avsnittet være av største interesse. For Gud har ikke gitt denne forordning uten at han mente noe med den. Og heller ikke hadde han gitt oss en så omstendelig beretning om dette uten at den hadde en bestemt lærdom å gi oss i dag.

Her menneskelig visdom ikke tilstrekkelig. Av den kan vi når som helst føres vill. Hva vi trenger er å kunne "tolke åndelige ting med åndelige ord" (1Korinter 2:13). Men åndelige ord - det er Guds Ord.

For å forstå dette avsnittet er det to ting vi bør være oppmerksom på:

1. Den røde kvige er det eneste offer som forekommer i 4Mosebok.

2. Og dette offer nevnes ikke blant ofrene i 3Mosebok.

Dette forhold er meget betegnende, og vi må uvilkårlig spørre: Hvorfor?   

Forklaringen på dette tror jeg er følgende:

a) 3Mosebok er presteboken, d. v. s. boken om tilbedelse. I denne bok gir Gud oss undervisning om hvorledes et syndig menneske kan nærme seg Gud og tilbe Ham. Det skjer ved soning - ved å stille et blodig offer mellom seg og Herren. Derfor betoner Gud i denne bok nettopp den side av Kristi verk som bringer oss "nær til Gud". Med andre ord: Vi har selve frelsessannhetene betonet her.

b) 4Mosebok derimot, er boken om Guds folks vandring. Boken åpnes med å berette om Israels mønstring og deres inndeling under bestemte bannere. Senere får vi se dem på deres vandring gjennom ørkenen under Herrens ledelse. Således er 4Mosebok vandringens bok. Av den grunn gir ikke Gud dem her noen undervisning om hvordan de skal nærme seg Ham gjennom blodige offer og tilbedelse. Derimot gir Han dem her undervisning om hvordan de skal forholde seg under sin vandring. Og i særdeleshet underviser Han dem om hva de har å gjøre når de under sin vandring har pådratt seg urenhet. Da skal de, som 4Mosebok 19 sier, slakte en rød kvige, brenne den opp ved ild, oppbevare dens aske og rense seg ved den.

Av alt dette drar vi da den slutning at sannheten om "renselse ved aske" ikke taler om renselse til frelse, men om renselse under vår vandring etter at vi er frelst.

Legg også her merke til, at renselsen ved kvigenes aske gjaldt en ganske bestemt urenhet. I vers 11 og 16 leste vi:

"Den som rører ved en død, ved liket av et menneske, han skal være uren i sju dager. - Hver den som ute på marken rører ved en som er drept med sverd, eller ved et annet lik eller ved et menneskeben eller ved en grav, skal være uren i sju dager..."

Denne renselse gjaldt således ikke urenhet i dem. Heller ikke gjaldt den urenheten ved at ha overtrådt et av de 10 bud. Den gjaldt kun den besmittelse de pådrog sig ved å komme i berøring med urenheten  o m k r i n g  dem. Et lik, menneskeben og en grav,  taler om det som er under dødens herredømme. Rørte de ved noe slikt, var de urene. Og i den stilling opphørte deres samfunn med dem som var bevarte som rene.


Hva er så den  å n d e l i g e  betydning i alt dette?

La oss nå stanse her en stund hva Israel angår, og se til å finne den åndelige mening i alt dette for oss selv. I en forstand er ørkenen en skygge av hva verden er for Guds barn. Som Israel stod i fare for å smittes av de ting som var overgitt døden, står Guds barn i fare for å smittes av VERDEN og "de ting som er i verden".

Å bli besmittet ved å komme i berøring med det som var under døden, synes å være noe som ganske sterkt karakteriserer 4Mosebok. I kapitel 6 ser vi at Gud regner med en slik fare for en helliget nasireer (v. 9. 10). Og i kapitel 9 får vi høre om noen menn som er avskåret fra å ta del i Herrens påske, fordi de er blitt urene ved et menneskelik. Død, lik og graver var ting som fulgte og omgav dem under hele ørkenreisen. Og faren for å bli uren var stor.

I åndelig forstand er døden og dens herredømme også det som karakteriserer denne onde verden. Vi er omgitt av åndelig død og "åndelige lik" hvor vi enn går. Og faren for å besmittes er overhengende stor for enhver av oss.

Innen Israel gjorde Gud det skarpeste skille mellom levende og døde. Han fordret under fullt alvor, at alle og enhver skulle holde seg avsondret fra menneskelik.

Men Gud er den samme i dag. Han forlanger nå like så strengt, at de åndelig levende skal holde seg avsondret fra den verden som er død i synd og overtredelse. Og den som ikke lyder Hans ordre her, pådrar seg urenhet, likeså visst som Israel i ørkenen!

Her kan vi ikke gjøre noe bedre enn å la Herren selv tale. Og Han taler svært tydelig gjennom sitt eget Ord:

Galaterne 1:3-4 "Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus, han som gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter vår Guds og Fars vilje."

Titus 2:14. "han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger."

Dette er Guds hensikt med oss som sitt folk: "ut fra den nåværende onde verden" - "ut fra all urettferdighet ".

Og her tenkes det ikke på, - vår avsondring og adskillelse fra verden når vi engang dør. Nei, det er NÅ, mens vi vandrer her, at utfrielse og forløsning fra all urettferdighet skal finne sted. For det er ikke først etter døden, at Gud vil ha oss nidkjære til gode gjerninger, men det er nå før vi dør.

La oss også lese 2Korinter 6:14 til 7:1

"Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere. Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.?7:1 Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!"

Her er det innlysende klart, at Herren taler om sine barns forhold til den vantro verden som omgir oss. Og i det han befaler oss å gå ut fra den og skille oss fra den sier han: "rør ikke noe urent!" Den som drar i åk med vantro, han drar i åk med et "lik". For om de vantro sier Herren, at de er "døde i synd og overtredelser". De er under dødens herredømme. Og dersom vi "drar i åk" med dem, da rører vi ved urent! Og da sier Herren: "…la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd..."

I Jakob 1:27 leser vi:

" En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden."

Dette er Guds hensikt med vårt liv. Han ønsker ikke bare at vi skal bli Hans barn, men at vi som barn, bevares rene og usmittet av verden. Altså ikke bare bevares i seier over synden, men også "uplettet av verden".

Dette er alvorlig! Den verden vi lever og vandrer i er skitten og uren. Den er full av lik og graver! Døden har satt sitt merke så og si på alt. Og før vi vet av det, kan vi ha "rørt ved urent" og besmittet oss. 

Nå vil nok mange steile litt etter å ha hørt dette. Spørsmålet blir: Skal vi virkelig ikke ha noe med verden å gjøre? Skal vi ikke omgås ufrelste mennesker? Hvordan kan verden bli vunnet for Kristus dersom vi kristne melder oss ut og stenger oss inne i lukkede miljøer, for ikke å bli "besmittet" av verden? Hadde ikke Jesus selv god kontakt med verdens mennesker? Ble Han ikke tilmed omtalt som "storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere."?(Lukas 7:34)

Her er det av aller største betydning at vi skiller mellom verdens mennesker og verdens vesen! Vi er kalt til å elske verdens barn - likesom Kristus elsket dem og gav sitt liv for dem alle.

Men samtidig skal vi hate verdens  v e s e n !

La oss se på et meget betydningsfullt uttrykk:
Heb 13:10-13. "Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av, de som tjener ved teltet. For offerdyrenes blod blir båret inn i helligdommen av ypperstepresten til soning for synd, men deres kropper blir oppbrent utenfor leiren. Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!"

Kristi død utenfor Jerusalems port er et himmelropende vitnesbyrd om at Jesus døde som en forkastet frelser!

Når de ville vise all verden hvor dypt de foraktet ham, så kunne de ikke mer ettertrykkelig vise det, enn ved å transportere ham utenfor den hellige stads murer og korsfeste ham.

Men Gud hadde en dypere hensikt med alt dette. Gud tillot dem å bringe Hans Sønn utenfor leiren. Gud ville at han skulle dø der. Og hvorfor?

Jo, for at han "ved sitt blod kunne hellige folket". Merk vel at det ikke står – "forlike" eller "forsone" folket; men "hellige".

For å forsone folket, var det nok at han ga sitt liv. Selv om han hadde lidt korsets død midt inne i leiren, ville den like fullt hatt forsonende kraft. Hva det angår hadde stedet hvor han døde ingen betydning.

Annerledes er det med helligelsen. Å hellige, betyr å utskille. Guds hensikt var å utskille seg et folk for sitt navn. Derfor betyr også det greske ordet for Menigheten (ekklesia) rett ut "de utkalte".

Det jødiske lovsystem var forkastet av Herren, og derfor ville Han ha sitt folk helliget ut herfra. Og for at så kunne skje – "led Jesus utenfor porten". Og nå kommer Herren og sier: Din Frelser led utenfor porten. Der utenfor led Han, for å hellige deg ut fra leiren; gå derfor ut til Ham. Gå ut og ta på deg Hans vanære. Vær villig til å bli forkastet slik som Han ble!

Og her er det store spørsmål for enhver av oss: Er vi villig til å "gå utenfor leiren"? Er vi villig å helliges ut fra verden - den religiøse såvel som den vantro verden - og således bære Kristi vanære?

Er vi ikke det, da "rører vi ved urent". For hvordan kan Herren tillate at vi lever i vennskap og allianse med det som Kristus døde for å skille oss ut fra?

Her bør vi også være klar over et annet forhold. Av 4Mosebok 19 ser vi at når én på denne måten var blitt uren, så ble også alt det urent, som han rørte ved. Hør bare hva det står i versene 14, 15 og 22:

"Dette er loven: Når et menneske dør i et telt, skal hver den som kommer inn i teltet, og alt det som er i teltet, være urent i sju dager. Og hvert åpent kar som det ikke er bundet dekke over, er urent. Alt det den urene rører ved, skal være urent. Og den som rører ved ham, skal være uren til om kvelden."

Dette er verd vår alvorligste overveielse. Hva vitner dette om? Jo - det ansvar vi har som troende. Er vi selv blitt urene ved å "røre ved urent" (2Korinter 6.17), så vil vi også gjøre andre urene. Alt hva vi selv rører ved blir urent. Åndelig urenhet smitter!

Om nå noen av oss er i en slik besmittet tilstand, hvor uskikket er vi ikke da til Herrens tjeneste? Hvordan kan vi så vente at Gud skal høre våre bønner og kjennes ved vår gjerning?

Ser vi ut over kristenfolket i dag og legger merke til sammenblandingen med verdens vesen, i kirke, forenings og privat liv, så kan vi ikke annet enn tenke på 4Mosebok 19 og 2Korinter 6:14-18. Og vi må uvilkårlig spørre: Går det an for Guds barn å være så sammenfiltret med verden uten å bli uren? Går det an å søke sin omgang, sitt samfunn med alle disse "døde i synden" uten at Guds Ånd sier: "Du har rørt ved urent!"?

Går det virkelig an å leve midt inne i leiren, der hvor døden herjer, uten å smittes?

Når vi videre ser på alt det arbeide som utføres av de troende, og tross alt finner så små frukter, - kommer spørsmålet igjen: Hva er årsaken?

Kan ikke Gud kjennes ved det?

Tenk på alle bønnemøter og alle enkeltbønner! Hvor mange bønner bedes vel ikke i løpet av ett år? Og tenk på alle prekener og vitnesbyrd. Hvor mange blir ikke det i ett år? Og tenk ellers på det store maskineri av all slags misjonsvirksomhet! Når vi kaster øye på alt dette, - er det da for meget å spørre: Hva er resultatet?

Kan vi si at her frelses sjeler og at Guds folk velsignes og gjøres fruktbar i forhold til alt dette iherdige arbeide?

Ville ikke resultatene være langt større, dersom Gud til fulle la sin velsignelse til? Det skal mot til å nekte det. Men når nå vårt ellers så storartede arbeide for Gud ofte er så kraftesløs og åndsfattig, hva er da grunnen? Det skulle vel ikke være den at vi "drar i fremmed åk"?

Hva vil det si å "dra i åk"?

Et "åk" er et arbeidsredskap som under pløying forener to dyr til i fellesskap å trekke plogen. Å trekke, eller "dra i fremmed åk", er et billedlig utrykk hentet fra det forhold, at man satte to dyr av forskjellig art til å trekke i fellesskap. Det greske gjerningsord for vårt "dra" eller "trekke" i fremmed åk, betyr egentlig å "gå i tvespand med et ulikeartet dyr". Og i 5Mosebok 22:10 forbyr Gud å sette to ulike dyr under ett åk. Der står: "Du skal ikke pløye med en okse og et esel for samme plog".

Bildet er således meget tydelig. Når nå to så forskjellige naturer, med så helt forskjellig Ånd som en troende og en vantro, forener eller organiserer seg sammen , da er det å "dra i fremmed åk med vantro". Det er to helt motsatte krefter man søker å forene til én kraft og ett arbeide.

Men når den troende gjør det, så spør Herren "…hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hvilket samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hvilket samfunn har en troende med en vantro?" (2Korinter 6:14-15).

Nå overlater vi til den enkelte selv å dømme om stillingen innen kristenheten i dag. Bruk engang øynene og se om ikke den store prosent av de troende "trekker i fremmed åk"! Begynn med kirkesystemene, fortsett med misjons organisasjonene og misjonsforeningene, ja fortsett ned til de ulike lokale menigheter med deres ulike virksomheter. Du vil finne "det fremmede åk" overalt.

Men dette er likevel ikke det verste. Men vil du forsøke å vitne imot alt dette, skal du få høre at "stillingen  forsvares". Man nekter at det fremmede åk hviler på éns nakke.

Det er det verste!

For så lenge man ikke ser og innrømmer at man "rører ved urent", da er man ikke villig til å etterkomme Herrens befaling når han sier: "Derfor, gå ut fra dem!" Før vi er villig til å "rense oss selv fra all urenhet", må vi erkjenne at vi har besmittet oss. Den som mener seg å være ren føler derimot ingen trang til å renses.

 Vi vil nå til avslutning på dette avsnittet se noe på hvorledes vi kan renses ut fra all denne besmittelse. Den "røde kvige" uten lyte, og som ikke hadde båret åk, er tydelig nok en skygge av Kristus. Og noen renselse uten i forbindelse med ham, er ikke mulig.

Men ved en nøyere betraktning finner vi at det er Syndofferets karakter som fremstilles her. Det fremgår av følgende: Kvigen braktes utenfor leiren og ble slaktet for prestens åsyn. Dens blod ble stenket mot teltet - syv ganger. Dens kropp og resten av dens blod ble oppbrent utenfor leiren. Dens aske oppbevares til renselse for Israels barn.
 
Og dette er det vesentlige hvorfor dette offer atskiller seg fra alle andre offer: Kvigen var ofret en gang for alle, så en ny kvige behøver ikke å slaktes. I alle andre tilfeller måtte blodutgytelsen gjentas, hvis noen syndet. Men i dette tilfelle varte verdien av offeret ved, så et nytt offer var unødvendig.

I alt dette ser vi skyggen av Jesu Kristi fullkomne ofring for synden en gang for alle.

Men her skal vi merke oss at det som renset dem, når de hadde "rørt ved urent", var ikke kvigenes død eller kvigenes blod; men det var kvigenes aske i forbindelse med rennende (eller levende) vann.

Hva er det da asken taler om?

For at få dette klart, skal vi merke oss følgende:

I vers 4 leste vi: "Og Eleasar, presten, skal ta noe av blodet på fingeren, og han skal stenke med blodet sju ganger bort imot forsiden av sammenkomstens telt." Merk! Kvigenes blod ble ikke båret inn i teltet og stenket på nådestolen. Hvorfor ikke? Jo fordi nådestolen var offeret blitt bestenket med o k s e n s blod. På forlikelsens høytid ble en okse slaktet til syndoffer, og dens blod båret inn i helligdommen. Og dette offer var nok for ett år. Således var det ikke nødvendig at kvigenes blod skulle bæres inn på nådestolen.

Men, når nå presten stod og stenket syv ganger (like mange ganger som oksens blod ble stenket foran nådestolen) av kvigenes blod henimot teltet så gjenkalte dette i erindringen oksens død.

Når man da senere så kvigenes aske, ble kvigenes død kalt tilbake i erindringer. Man kunne ikke tenke på kvigenes aske uten å huske på kvigen.

Og videre: Når nå en ren mann tok av asken og vannet og stenket syv ganger på den urene, så minnet dette om stenkningen av kvigenes blod, og dette igjen om stenkningen av oksens blod inne i teltet.

Med få ord: Asken var et mektig v i t n e s b y r d om kvigenes og oksens død.

Og kanskje vi kan si det så: Den urene ble renset i kraft av vitnesbyrdet om det store syndoffer.

I ørkenen ble Israel besmittet ved døden som omgav dem, og Gud valgte å rense dem i kraft av døden.

I Guds visdom er således døden middelet imot døden. Det vil si: offerets død, imot syndens død.

Hva vil det da si i åndelig forstand å "renses ved aske"?

Jo, når vi tror, at "asken av en kvige" betoner vitnesbyrdet om Kristi død og hvorfor Han døde, da skulle meningen være meget klar. Vi vil forme svaret slik: Når vi ved Guds Ånd bringes til en full forståelse av hensikten med Kristi død, renses vi ut fra "verden og de ting som er i verden".

For eksempel: Du tar frem ditt nytestamentet og betrakter sannheten om Kristi død. Her oppdager du at Kristus ikke bare døde til soning for dine synder, men han døde også for å fri deg "ut av den nærværende onde verden" (Galaterne 1, 4). Guds Ånd gjør dette virkningsfullt på ditt hjerte og du tvinges til å ta et standpunkt: Du sier: "Var dette hensikten med Kristus?"

Levende, eller rennende vann står alltid i skriften som bilde På Guds Ånd. Og merk: Asken skulle blandes med rennende vanns død, - da må jeg skille meg ut fra verden. Da kan jeg ikke leve i og for den verden som Kristus døde for å fri meg ut av."

Eller: Det går opp for deg med fornyet klarhet at Han døde for dine synder. Og igjen sier du: "Nå vel, døde Kristus for mine synders skyld, da må det være slutt med å leve i synd. For hvordan skulle jeg kunne unnskylde og fastholde de synder som Kristus døde for å frelse meg fra?"

Videre: Det går likeledes opp for deg, at din Frelser ikke bare døde for deg, men at Han døde på et bestemt sted: "Utenfor porten". Og Guds Ånd viser deg, hvorfor Han døde nettopp der: For at du skulle gå ut til Ham og bære Hans vanære! Og straks blir det klart for deg, at da kan ikke du søke vennskap og forståelse med den verden - den religiøse verden som slo din Herre og Mester ihjel utenfor porten!

Men når det er klart, da venter du ikke til du blir kastet ut, men da går du ut.

Da legger du ditt liv i overensstemmelse med Kristi hensikter og tar vanæren ved å følge Ham i ett og alt.

Du kan ikke da lenger "røre ved urent". Hvor du enn møter "døden" så må du for Kristi skyld holde deg avsondret. Du må ut - utenfor porten.

Du vet, at du vil bli misforstått. Verden vil undres på deg og kalle deg "skinnhellig", fordi du ikke kan løpe sammen med dem. Og de inne i leiren, de som utgjør leiren, vil riste på hode til deg, og kalle deg fanatiker, radikal, lovisk, sekteristisk osv. Men du bryr deg ikke mer. Du ser "likene", "gravene," - "menneskebeinene", kort: Du ser dødens hedninger og hører Kristus utenfor, som sier: "Gå ut fra dem!", - og så går du. Går i Hans navn og for Hans skyld for at bære Hans -vanære.

Således renser og helliger vitnesbyrdet om Kristi død deg ut fra all den besmittelse som omgir deg i verden.

Dette er å renses ved "aske".

Vi vil ennå engang vende tilbake til 4. Mosebok 19 og merke oss en dyp sannhet. I vers 6 leser vi: "Og presten skal ta sedertre og isop og karmosinrød ull og kaste det i ilden, der hvor kvigen brennes."

Denne aske-dynge er således en besynderlig blanding. Det er kjød, sedertre, isop og karmosinrød skarlagenrød ull som ilden har fortæret og lagt i aske.

Hvilket vitnesbyrd gir alt dette oss?

Kan alt dette være forordnet av Gud uten hensikt? Jeg tror at dette forhold rommer en alvorlig og dyp sannhet.

Den karmosinrød - eller skarlagenrød farve er av alle som tolker Guds Ord åndelig, ansett for å tale om menneskelig storhet, verdslig makt og kongelig herlighet. Sedertre og isop representerer det største og minste i naturen.
 
I 1Kongebok 4:33 leser vi: "Han (Salomo) talte om trærne, fra sederen på Libanon til isopen som vokser ut på veggen". Høyere og lavere kunne ikke Salomo gå når han beskrev naturen. Slik taler disse om det stolteste og ringeste som naturen byr på.

Da nå kvigenes død og forvandling til aske forbilledlig taler om Kristi død, blir dette meget talende. Vi ser da i Kristi død avslutningen og tilsidesettelsen av kjødet og verden og alt som tilhører dem. Vi ser da ikke Kristus korsfestet alene, men kjødet og verden korsfestet sammen med ham!

Og dette er nettopp hva nytestamentet lærer oss. For i Galaterne 6:14 leser vi: "Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden".

Dette er det eneste rette syn på Kristi korsdød!

Vi selv er gjennom Ham korsfestet. Det vil si: dømt og tilsidesatt som et Adams barn. Hva vi enn er m. h. t. kjødet, så kan vi ikke rose oss selv. Vår menneskelige prakt er dømt ved Kristi død. Vår ros er utelukket!

Også verden, med alt hva dens er, er dømt og tilsidesatt ved den samme død. Verden er korsfestet for oss og vi for verden. Og dermed er samfunn mellom den troende og verden en umulighet.

Vi nåtids kristne er oppdratt til kun å se en beskyttelse mot følgene av våre synder i Kristi kors.

Vi har ikke til fulle lært å kjenne korset som grunnen til vår atskillelse fra verden. Og derfor er våre dagers troende for det meste en "grå hær" som vanskelig kan kjennes ut fra den verden som omgir dem.

Men likeså sant som det er at Kristi korsdød utenfor leiren har gitt meg en plass i himmelen, likeså sant er det at den berøver meg en plass i verden.

En stor Guds mann har en gang sagt: "Korset har uttatt den troende fra alt her nede og gjort ham til en pilegrim og en fremmed i verden. En sann hengiven kristen ser de mørke skygger av Kristi kors hvile over all denne verdens glitter, pomp og prakt. Paulus så dette, og det syn bragte ham til å anse denne verden, endog i dens mest opphøyde skikkelse, kun for skrap."

Hva Guds folk trenger i dag er nettopp dette: En full og hel renselse ut fra verden!

At "verden er korsfestet for meg og jeg for verden" må ikke bare være en antatt læresetning. Dette forhold må komme tilsyne i vårt praktiske liv. Det må komme for dagen i vår måte å innrette oss på,  at Kristi kors står som skille mellom oss og verden!

Elsker jeg den korsfestede? Hvordan kan jeg da søke etter vennskap, en plass eller et navn der hvor Han møtte vanære og død?

Er det mitt alvorlige ønske å ligne Ham?

Nåvel, hvordan kan jeg så glemme, at Han var forkastet av verden? Ikke først og fremst av tyver og røvere, men av den verden som foresto gudstjenesten i templet.

Verden er ikke blitt forbedret. Visstnok kan den ha forandret seg i sin ytre fremferd og sine sedvaner, men ikke m. h. t. natur. I sitt vesen er verden like Kristus-fiendtlig som for 2000 år siden. Om det var nå Kristus første gang gjestet verden, ville han fått akkurat den samme mottagelse som den gang. Var vi bare alltid klar over dette, skulle vi ikke så lett la oss bedra til å beile etter verdens anerkjennelse.

Nå vil vel mange erkjenne og si følgende: Etter hva Guds ord viser meg m. h. t min plass i verden, så er mitt liv for en stor del forfeilet. Jeg har ikke levd et slik avsondret og helliget liv. Uten å ha forstått alvoret av det, har jeg "rørt ved urent" og er blitt smittet av verden. Hva skal jeg nå gjøre? Hvordan skal jeg - praktisk talt - bli renset?

Til det vil vi svare: Gå til Gud og bekjenn din synd! Tal ut med Gud om din stilling! Og når du har bekjent forholdet for ham, tro da at han har tilgitt deg!

Det er det første, men ikke alt. Den synd du får tilgitt må du også tillate Ham å frelse deg fra! Det urene som du "har rørt ved" må du "gå ut fra". Du må hellige deg til Herren. Du må atskille deg fra det som du i lyset av Hans Ord anser for urent og legge ditt liv i overensstemmelse med Herrens hensikt. Vitnesbyrdet om hensikten med Kristi død for deg, må du gi en slik makt i ditt liv at du handler etter det. Og så langt som du gjør det "fullender du din helliggjørelse i gudsfrykt".

Dette er oppskriften på hvordan du "renser deg selv fra all urenhet på kjød og Ånd".

Til slutt det alvorlige og personlige spørsmål:

Drar du i fremmed åk?

Rører du ved urent?

Er du gått utenfor leiren?

Har du erkjent deg korsfestet for verden?

Og verden korsfestet for deg?

Regner du med verden, og kan verden ennå regne med deg?

Har du Kristi kors mellom deg og verden, eller har du det bare mellom deg og dommen?

Disse spørsmål er verdt all din overveielse!

 

DEL 3: RENSELSE VED VANN 


La oss igjen lese Hebreerne 10:22 "

"Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann."

At dette må oppfattes åndelig og ikke bokstavelig, anser vi å være innlysende for alle. Men spørsmålet er hva vi i åndelig forstand skal forstå ved det å "tvette med rent vann"?

For å bli klar over dette er det nødvendig å kjenne til vannets bruk i forbindelse med gudstjenesten i Tabernaklet. Og dette så meget mer som Hebreerbrevet refererer til denne gudstjenestes ordning.

Blant de mange gjenstander som tilhørte tabernakeltjenesten, var også et stort vannkar, eller bekken. Dette var gjort av kobber og kaltes for kobberbekkenet, kobberet som ble brukt til det var - kvinnenes speiler. Man brukte nemlig ikke glass den gang til speil, men polerte kobberplater. (2 Mosebok 30: 17-18 og 38:8).

Dette kobberkaret stod ute i forgården, fylt av vann.

Hensikten med dette var at presteskapet, dvs. Aron og hans sønner, skulle vaske seg i det. Se 2Mosebok 30:19-21; 40:30-32.

Det vi nå særlig bør merke oss, er at der i dette bekken ble foretatt to helt forskjellige renselser. Å være oppmerksom på dette er av den største betydning, om vi skal forstå hvilket åndelig forhold det er som her avdekkes.

a) Den første var renselsen av hele legemet ved Prestenes innvielse. Det leser vi i 2Mosebok 29:4

"Så skal du føre Aron og hans sønner fram til inngangen til sammenkomstens telt, og du skal vaske dem med vann".

Likeså i 3Mosebok 8:1-6

"Og Herren talte til Moses og sa: Hent Aron og hans sønner, ta deres klær og salvingsoljen og syndofferoksen og de to værene og kurven med de usyrede brød, og kall sammen hele menigheten ved inngangen til sammenkomstens telt! Moses gjorde som Herren bød ham. Menigheten samlet seg ved inngangen til sammenkomstens telt. Og Moses sa til menigheten: Slik har Herren befalt å gjøre. Så førte Moses fram Aron og hans sønner og vasket dem med vann."

Her skal vi merke oss tre ting:

1. Denne renselse ble foretatt av Moses.

 Prestene gikk ikke til bekkenet og vasket seg selv. For Gud sa til Moses: "du skal vaske dem med vann". Og videre stod det: Moses førte Aron og hans sønner frem og han tvettet dem.

2. Denne renselse ble foretatt i forbindelse med syndofferet.

3. Og likeså ble den foretatt i forbindelse med salveoljen.

Legg merke til at før denne renselsen av legemet var foretatt tilhørte ingen av dem presteskapet, og fikk dermed heller ikke ta på seg de hellige tjenesteklærne. Først etter de var vasket og innviet med salveoljen, ble de anerkjent som Guds prester og iført innviede klær.

b) Den neste renselse var vaskingen av prestenes  h e n d e r  og føtter før den daglige tjeneste.

La oss lese 2. Mosebok 30:17-21

"Og Herren talte til Moses og sa: Du skal lage et kar av kobber med fotstykke av kobber til å vaske seg i. Og du skal sette det mellom sammenkomstens telt og alteret og ha vann i det. Og Aron og hans sønner skal vaske hendene og føttene i det. Når de går inn i sammenkomstens telt, skal de vaske seg med vann for at de ikke skal dø. Likeså når de trer fram til alteret for å gjøre tjeneste og brenne ildoffer for Herren. De skal vaske hender og føtter for at de ikke skal dø. Dette skal være en evig lov for dem – for ham og hans ætt, slekt etter slekt". Legg nå merke til følgende:

1. Denne renselse foretok de selv. Her sies det ikke at Moses tvettet dem. Men det heter: "De skal vaske sine hender og føtter".

2. Likeså ser vi at denne renselse foretok de DAGLIG! Hver dag "når de gikk inn i sammenkomstens telt", måtte de vaske hender og føtter.

Særlig dette siste bør leseren merke seg. For dette er den vesentlige forskjell mellom disse to renselser.

Den første renselse - renselsen av hele legemet i forbindelse med blod og olje - ble aldri gjentatt. Den var foretatt én gang for alle. Når de en gang hadde badet sitt legeme, trengte de ikke å bade seg om igjen. Denne renselse stod ved makt hele livet igjennom.

Noe helt annet var det med vaskingen av deres hender og føtter. Disse kunne ikke tvettes én gang for alle. For hver gang de skulle utføre en tjeneste ved brennofferalteret eller inne i teltet, måtte de hen til kobberbekkenet (tvetekaret) og vaske seg. Og det vil med andre ord si at dette var en daglig renselse.

Slik var forholdet med vannets bruk under tjenesten i Tabernakelet. Nå vil vi gå over til nytestamentet for å finne det åndelige motbildet til det.

l. Vi begynner med prestene. Hvem var Aron og hans sønner et bilde på? Eller, hvem er det som utgjør Herrens presteskap

Svaret finner vi i 1Peter 2:9-10

"Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn".

Her sier Herren gjennom Peter, til alle som nå er Guds folk. Vi er "et kongelig presteskap".Og i vers 7 sier han:

"Æren tilhører altså dere som tror".

Prestedømmet i denne husholdning er derfor alminnelig. Det vil si: Gud anerkjenner ikke nå lenger noen enkel stand for å være hans presteskap. Han regner alle og enhver som tror på Kristus til frelse for å være prester. Og den troende som ikke har lært å erkjenne seg som en kongelig prest, har ennå ikke forstått sin sanne stilling som en kristen. Heller ikke har de som hevder, at kun en ordinert stand er sanne prester, å ha forstått, - hva forskjellen er mellom den nye og den gamle pakt. Den som anerkjenner og fører et stand-prestedømme inn i menighetens husholdning, han gjør seg skyldig i å blande judaismen inn i kristendommen.

Guds folk er nytestamentets prester. Det må vi holde klart.

Men for å kunne tilhøre dette presteskap, må man bli gjenstand for renselse. Og dette må være en renselse som medfører personlig frelse. For intet verdslig og ugjenfødt menneske kan tilhøre Herrens presteskap.

2. Spørsmålet er da: Hva er så motbildet til bekkenet og vannet?

Hvor er det NÅ et menneske renser seg til frelse?

Og hvor er det NÅ den troende renser seg til sin daglige prestetjeneste?

Skjer dette i et naturlig kar og ved naturlig vann?

I det følgende skal vi se at det nytestamentlige motbilde til kobberbekkenet og vannet er Guds Ord. Og dette vil vi gjøre ved at påvise at de samme egenskaper som finnes i kobberbekkenet finnes også i Guds Ord.

a)      Bekkenet var gjort av kvinnenes speil.

Men hva er speilets egenskap? Jo, denne: Å vise meg bilde av meg selv.

Dette er nettopp Guds Ords egenskap. For i det kan jeg se hvorledes jeg selv er. Og derfor er Herrens ord også lignet med et speil.

Jakob 1:22-24
"Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil – han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut."

Se også 2Korinter 3:18

b) Bekkenet var helt igjennom gjort av kobber.

I det gamle testamentes bildespråk er kobberet et bilde på dom. Som et fingerpek i denne retning skal vi kun minne om, - at det alter hvor Guds ild fortæret brendofferet, var belagt med kobber både innvendig og utvendig. Likeledes var den slange, - som i ørkenen var en skygge av Jesu opphøyelse på korset, gjort av - kobber. Og begge dele taler om dom.

Betrakter vi nå Guds ord, så finner vi, - ikke bare en skygge av dom, men virkelig dom. I Hebreerne 4:12 leser vi:

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd."

Således har Guds ord evne i seg, ikke bare til å vise hvordan vi er, men også til å felle dom over vår ondskap.

c) Vannet i bekkenet taler om renselse.

For vannets egenskap er å rense. Men dette er jo nettopp Ordets egenskap! I Guds ord finner vi vitnesbyrdet om den dom som møtte Jesus for våre synders skyld. Og ved troen på dette renses vi og regner oss for rene i Lammets blod.

Så har vi bare ett spørsmål igjen - og det er dette: Hva er det da som motsvarer "den dobbelte renselse"?

Den første renselse - renselsen av hele legemet, motsvares av renselsen til frelse. Eller om vi heller kan omtale slik: "Badet til gjenfødelse ved den Hellig Ånd".

La oss her lese i Titus 3:4-6

"Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbaret, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser".

Under vår betraktning av den første renselse av prestene la vi særlig merke til tre ting, nemlig:

 

l. Den ble foretatt av - Moses.

2. Den ble foretatt i forbindelse med salveoljen.

3. Og den ble foretatt i forbindelse med et fullstendig - syndoffer.

Ingen av oss kan rense oss selv til frelse. Gud alene kan gjenføde et menneske. Badet til gjenfødelse er utelukkende en Guds handling. Og denne handling utfører Han i forbindelse med "salveoljen" og "syndofferet". Dette fremgår jo så tydelig av det anførte sted hos Titus.

Merk! "Ved den Hellig Ånd"; det motsvarer salveoljen. For i 1Johannes 2:20 og 27 nevnes Helligånden som "Hans salvelse" og det heter at "vi har salvelse av den hellige" og at "Han som har salvet oss, er Gud" (2Korinter 1:21).

Merk uttrykket: "Ved Jesus Kristus, vår Frelser" - dette motsvarer syndofferet. For han "døde for våre synder" (1Korinter 15:3), og "bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud" (Hebreerne 9:14).

Slik er likheten mellom renselsen ved prestenes innvielse og renselsen til gjenfødelse meget slående og iøynefallende.

Men det var også en annen ting vi ba leseren å merke seg angående denne renselse. Og det var at  den ble aldri gjentatt! De ble renset en gang for alle! Dette sier Guds ord er tilfelle også med badet til gjenfødelse.

Vi leser Johannes 13:10-11
"Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle. For Han visste hvem som skulle forråde Ham. Derfor sa Han: Dere er ikke alle rene."

Merk hvordan Jesus skjelner mellom det å bades og det å vaskes. Denne forskjell forstod ikke Peter. Derfor måtte Jesus si ham: Du Peter er b a d e t og er derfor ren. Men du trenger å vaskes på føttene. Badet gjør vi ikke om igjen; men vaskingen må gjentas. Men hvor mye du en har sølet til føttene dine, så kullkaster ikke det den første renselse - badet. Det står ved makt. Men denne sølen på føttene dine gjør at jeg ikke kan ha samfunn med deg og dele med deg. Så hvis du vil ha "del med meg" - må du tillate meg å vaske deg.

Måtte vi forstå at når Herren bader en synder, når han gjenføder ham, så er dette et fullstendig verk. Og som det er et fullstendig verk, er det også et  holdbart verk.

Men, sier noen, er det nå så aldeles avgjort, at dette bad til frelse skjer ved Guds ord og Guds ord alene?

Ja, der finnes det ingen tvil. For det er ingen sak som skriftene fører en mer tydelig tale. La oss høre..

Johannes 15:3 "Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere".

Kan noe være tydeligere en dette? Skulle vi ikke tro, at det var likefrem umulig å misforstå slike ord?

Jakob 1:18 "Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger".

1Peter 1:23. "For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir."

1Korinter 4:15. "…jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet."

Disse sitater får være nok. Og noen dogmatisering eller bevisførelse er helt overflødig. Ordene er klare og forståelige i den form Gud har gitt dem. Om vi ikke med vilje og spissfindigheter legger en annen mening inn i dem, en den de selv uttrykker, kan de kun oppfattes på én måte:

Renselsesbadet til gjenfødelse skjer ved Guds Ånd og Guds ord. Alle de som i dag lever et personlig og bevisst liv med Gud avlegger dette vitnesbyrd. Vi ble gjenfødt ved Guds ord. Dette mener vi veier noe.

Å sette disse mange millioners alvorlige og enstemmige vitnesbyrd ut av betraktning, er dårskap. Det er risikabelt.

Vi har nå funnet motbildet til bekkenet og den første renselse. Det står da tilbake å få klart for oss hva som i vårt liv svarer til prestenes daglige renselse.

Vi har allerede lest Jesu ord i Johannes 13. til Peter, om å vaske føttene, og skal ikke gjenta det nå. Men dette er utvilsomt et ord om vår daglige tvetting. Om vi en er renset til frelse og har fått en stilling som barn hos Gud, så trenger vi daglig til å renses med hensyn til vår vandring.

Og det er nettopp fordi vi er prester. Ikke bare barn, men prester. Hva vil det si?

Jo, som sådanne skal vi ha samfunn med Faderen og Hans Sønn. Vi skal ha fellesskap med Guds Sønn, og med hensyn til erfaring, deltageligjøring i alt hva han er. Men dette skjer ved intim og fortrolig omgang med ham. Og fordi vi er prester, har vi adgang til å tre nær og tilbe.

Men skal vi kunne bevege oss i Hans lys og Hans nærhet, og skal Guds Ånd skjenke oss sin hjelp, må vi være rene hva vårt praktiske liv angår. Her må vi ikke glemme dette ord: "Dersom vi vandrer i lyset, da har vi samfunn med Ham..." (1Johannes 1:7). Det står ikke, - at da er vi frelst, men da har vi "samfunn". Og dette "samfunn" kan vi kun ha når vår vandring føres i lyset.

Legg merke til at det var hver gang prestene gikk inn i helligdommen for å røre ved hellige kar og utføre sin prestelige tjeneste, at de måtte vaske seg.

Det vil si: De ble ikke forlikt med Gud og frelst ved disse daglige tvettninger, men de ble på denne måten gjort skikket til hellig tjeneste.

Vi er ikke bare kalt til å ha samfunn med Faderen og Sønnen. Vi er også kalt til å "bære hellige kar" og utføre en tjeneste for Herren. Men for denne tjeneste må vi være "skikket". Og etter det å være frelst, er det intet som gjør oss bedre skikket til å tjene Gud enn - praktisk renhet.

Derfor heter det:

"Rens dere, dere som bærer Herrens kar!" (Jesaja 52:11).

"Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender, uten vrede og trette." (1Timoteus 2:8).

"Hellige hender", er hender som i handlinger er renset ut fra synd og urettferdighet. De har avsondret seg fra urene gjerninger og står rene og rede til tjeneste for Gud.

Gud vedkjenner seg ikke hender som en stund vil tjene ham og en stund tjene urettferdigheten.

"Rene hender", sa Han, "rene hender må den ha som skal gjøre min gjerning."

Venner! Om vi forstod dette bedre, da skulle vi se at Herren ville bruke oss og velsigne vår tjeneste langt mer enn tilfellet nå er. Men alt "smuss" i våre handlinger og vår vandring hindrer ham.

Kanskje det ikke er riktig at si å "smusset" hindrer ham, men det at vi unnskylder og overser smusset.

Et par eksempler: Det har skjedd en eller annen ting til om dagen, så du blir vred og hissig. Tungen løper av med deg. Det blir "vrede og trette". Det er mellom deg og din hustru? Mellom deg og dine søsken? Mellom deg og dine arbeidskamerater, eller hvem det nå kan være. Du syndet. Men du gjør ikke opp. Du tier og skjuler din synd. Du går ikke til Gud og dem du syndet imot og renser deg.
 
Nåvel. Om kvelden er det et møte. Du blir bedt om å begynne møtet med bønn. Eller du selv skal delta med vitnesbyrd. Hvordan føler du det da? Jo, du er dømt i sjelen. Fullstendig uskikket og uopplagt. Men, du trosser deg frem. Du ber og vitner som om intet var hendt. Men velsignelsen? Jo, den er hindret ved din urenhet.

Du hadde urene hender og føtter! Og Guds Ånd som er hellig, kunne ikke kjennes ved deg! Har du kjent dette?

Eller: Du har lovet en mann noe, og ikke holdt ord. Du har ikke betalt din gjeld selv om du kunne, og kreditoren har imot deg. Du var ikke helt sann og ærlig i din forretning. Din tunge var for løs og du skadet din neste ved baktalende ord osv. Men tråds alt dette, så trosser du din samvittighet og stiller deg frem til bønn og tjeneste for Herren. Og når så velsignelsen er borte og arbeidet fruktesløst og tungt, undres du over dette og spør, hvorfor?

Kjære deg, forstår du da ikke at du er uren! Du unnskylder smusset i din daglige vandring! Og Gud m å være imot deg.

Du har én ting å gjøre: Du må i bekkenet og vaske deg! Istedenfor å lese Guds ord for a n d r e, må du anvende det på deg selv!

I Salme 119:9 heter det:

"Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt Ord."

 Altså ikke ved å lese Guds ord; men ved å HOLDE SEG ETTER det!

Det er en ting å stå og se på vannet, en annen ting er å bruke vannet. En ting er det å snakke om at vannet renser, en annen ting er å anvende det til renselse.

Slik er det også med Guds Ord. Det er forskjell på å lese det og leve etter det. Man kan godt holde en preken for andre, hvordan de bør etterleve Guds Ord, og likevel ikke leve etter det selv. Men dette er en måte å bruke Guds Ord forgjeves!

Vil du at Guds Ord skal vaske deg og bevare deg ren om dagene, da må du gå til Bibelen for å få vite - hva - Gud - vil - deg!

Og når du finner og ser det, - da har du å knele ned for din himmelske Far og legge dit praktiske liv i overensstemmelse med Hans Ord. Og så langt som du det gjør, så langt har du rene hender og rene føtter!

Dette er å bruke Guds ord i praksis!

Og slik må vi bruke det hver dag. For med denne daglige tvetting blir vi ikke ferdig så lenge vi er her.

Hvordan er det så med vår renselse ved vann? Hvordan omgås vi med Guds Ord? Leser vi det bare for at det skal være så? Eller bare for å få kjenne en følbar velsignelse? Eller kun for å nære det nye liv? Alt dette er godt og vel, men det er for lite!

Vi må gå til Guds Ord for å få vite hva det er i våre handlinger som ikke kan forenes med Guds vilje! Og når vi får vite det, så avstår vi fra det og helliger oss til Gud. Med andre ord: Vi må gå til Bibelen, ikke bare som til vårt bord, men som den eneste rettesnor for vårt daglige liv! Og i forhold som Guds Ord får korrigere oss, er vi praktisk rene.

Johannes 17:17: "Hellige dem i  s a n n h e t e n, ditt Ord er sannhet".

2Timoteus 3:16-17. "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning."

Legg her vel merke til alt det som Guds Ord er nyttig til og som det er i stand til å utvirke i og ved et menneske. Og kun Guds Ord kan utrette dette. Derfor beror alt på vår omgang med Herrens Ord.

I Efeserne 5:26 står det om menigheten og Kristus, at "Han renset den ved vannbadet i ordet".

Under vårt annet avsnitt talte vi om å renses ved selve vitnesbyrdet om Kristi kors. Vitnesbyrdet om hvor og hvordan han døde for oss, er den aske hvorved vi skal renses ut fra verden som er død i sine synder.

Men her taler vi om Guds Ord i sin alminnelighet. Vi tenker ikke her på noen særlig sannhet i skriften, men på - hele skriften.

"Den hele skrift" - det er vårt vannbekken og vårt vann. Må da Gud gi oss vilje og forstand til å anvende dette vann i vårt daglige liv, så vi er skikket for samfunn og kan være brukbare i Herrens tjeneste.

Hensikten er at ethvert sannhetssøkende Guds barn må bringes til å forstå meningen av disse tre ord:

Frelst! Utskilt! Brukbar!