Fullfør ditt løp!


1. KRISTENLIVET ER ET LØP


”Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket Hans komme.”

(2. Timoteus 4,7-8)

 

Her sammenligner Paulus det kristne livet med et løp. Vi kan tenke oss den kristnes livsferd som en svært lang maratondistanse - hvor det viktige er å fullføre løpet...

 

De fleste av oss må nok si oss enige med Paulus i at det kristne liv er en strid. Men det er en god strid, der vi strider for det gode - nemlig troen på Guds Ord og evangeliet om Jesus Kristus. Her er vi i daglig strid imot det onde, der Satan hele veien prøver å svekke oss i vår tro. Men Paulus sier at den eneste måten å "fullføre løpet" på, er å bevare troen!

 

Vi skal se litt på hva dette løpet er for noe, og hvordan vi kan fullføre det og bevare troen...

 

 

2. DU ER EN ÅNDELIG IDRETTSUTØVER


A: Følg reglene:


”Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene.”

(2. Timoteus 2,5)

 

Som kristen kan du se på deg selv som en åndelig idrettsutøver. Dette har også stor betydning for måten du lever på. Ingen idrettsutøver får godkjent sin innsats eller sitt "løp" hvis han eller hun ikke følger reglene. Den som ikke følger reglene som gjelder, blir diskvalifisert - uansett hvor godt han/hun ellers løper. Dette gjelder ikke bare ren juks, men også i tilfeller hvor man uforskyldt bryter regler uten å vite om det. EN BLIR DISKVALIFISERT!!

*(Eksemplet med Gwen Torrence, som løp 200m for damer i VM i 1995. Hun ledet klart, men så trådte hun uforskyldt innenfor den indre streken - og ble disket).

 

 Slik er det også i Guds Rike. Guds folk går til grunne på grunn av mangel på kunnskap!

(Hosea 4,6)

Guds Ord er vårt regelverk! Vi må følge Ordet nøye, og adlyde det. Vi kan ikke behage Gud om vi ikke vil følge Hans bud og "regelverk". Vi kommer aldri "i mål" i vårt kristne løp uten å være lydige imot Guds Ord!

 

B: Løp for å vinne!


”Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den! Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt – de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig.”

(1. Korinter 9, 24-25)

 

Idrettsmannen følger reglene. Han har lært dem utenat. Det er nødvendig å kunne disse reglene for å kunne fullføre løpet. Men husk en ting: Det er bare en plassering som er god nok i Guds Rike, nemlig å VINNE!! Vi skal vinne "seierskransen"!!

 

Mange sier at det viktigste for en idrettsutøver ikke er å vinne, men å delta. For idrett på lavere nivå er nok dette riktig, og det er jo alltid viktig å framheve den siden som går på lek og sosialt samvær. Jeg er likevel overbevist om at toppidrettsutøvere som trener til f. eks. en OL-distanse, gjør dette for å vinne.

 

Slik er det også i Guds Rike. Vi løper for å vinne en evig uforgjengelig krans, som ikke visner. Vi er kalt til å vinne seier hver dag - over djevelen, over kjødet, over fristelser, over nederlag, over bekymringer og angst, over problemer og motgang.

Vi skal bli "stående på den onde dag etter å ha overvunnet alt".

(Efeserne 6,10-13)


C: Avholdenhet:


”Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften. Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig.”

(1. Korinter 9,26-27)

 

En god idrettsutøver må leve et svært disiplinert liv. Han må være nøye med kosthold, ha en god døgnrytme, holde seg unna rusmidler og TRENE mye. Hvorfor? Jo, fordi det er umulig å oppnå gode prestasjoner dersom man ikke trener og lever sunt og disiplinert.

 

Har du noen gang sett en maratonløpersom har stilt opp med potetgull og Cola i en sekk på ryggen, og med en fet og utrimmet kropp?

Tror du det går an for en sprinter i verdensklasse å spise sine måltid på gatekjøkken og restauranter, eller å gå ut og feste og drikke til stadighet? Nei - ingen vil kunne få en sunn og veltrent kropp på den måten.

 

Slik er det også i Guds Rike. Vi må gi avkall på ting, for å kunne leve et sterkt og godt kristenliv. Paulus sier at han undertvinger sitt legeme (bl.a. kjødets lyster og fristelser) og holder det i trelldom.

Dette er en oppfordring til selvfornektelse, på samme måte som når Jesus sier at den som vil være Hans disippel, må fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge Ham!

 

Her kommer et meget viktig poeng: Hvis ufrelste idrettsutøvere kan underkaste seg en

så hard disiplin for å oppnå en laurbærkrans som visner, skulle da ikke vi som kristne hellige oss desto mere, og innvie oss for å kunne oppnå en uforgjengelig lønn i evigheten?

 

AVHOLDENHET ER SVÆRT VIKTIG!! Det er mange ting som kan være naturlige for ufrelste mennesker å gjøre, men det er ikke dermed sagt at det skal være like naturlig for oss som kristne!! Paulus tillot ikke sitt kjød å være herre. Han hadde nok de samme fristelser som du og jeg har. Han visste om muligheter til å falle, men innrettet seg etter dette. Paulus holdt kjødet i sjakk, på samme måte som en undertvinger en fiende i en brytekamp.

 

 

3. AVSLUTNINGEN PÅ LØPET ER VIKTIGST

 

”Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds Ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.”

(Hebreerne 13,7)

 

"...Gi akt på utgangen av deres ferd, og følg etter dem i deres tro."

Her taler Paulus om det å ha forbilder. Vi har selvsagt Jesus som vårt store forbilde, men det er like naturlig å gi akt på gudsmenn og gudskvinner som har levd et langt, sterkt og intimt liv med Gud. Men da er det viktig at vi ser på avslutningen av deres løp som kristne. Vi må gi akt på UTGANGEN av deres ferd, for så å følge etter dem i deres tro...

 

Dersom et liv og en tjeneste i Guds Rike har en utgang, så må det også ha hatt en inngang. Alt har jo sin begynnelse og sin slutt (bortsett fra guddommen selv).

Vi kan studere mange kjente personer opp gjennom kirkehistorien, og vi vil finne at de ikke alltid hadde en så god start på livet. Inngangen til deres tjeneste var heller ikke alltid så sterk og trosinspirerende som vi skulle tro. Allikevel kom de inn i Guds fullkomne plan, og fikk en verdig avslutning på sitt "løp".

 

Derfor skal du ikke henge med hodet dersom ting har gått litt i stykker for deg underveis. Det finnes fortsatt et kall og et løp som du skal få lov til å fullføre!!

Det avgjørende er ikke hvordan du begynte, men hvordan du avslutter løpet. Det er på den avsluttende runden (etter at det har ringt) at alt skal avgjøres!

 

A: Josef

Vi finner mange eksempler på dette også i Bibelen. F. eks. Josef hadde ikke så veldig sterk start på tjenesten akkurat. Han proklamerer sterke drømmer og visjoner for sine brødre, men det fører til at han blir solgt som slave og deretter havner i fengsel! Ikke noen heftig troshistorie akkurat, men det hele ender likevel opp med at han blir "stats- minister" i Egypt, med kun Farao selv over seg i makt og autoritet!!

 

Josef holdt fast på drømmen eller "visjonen" for å bruke et annet ord. Dette ble et fast holdepunkt for ham, som gjorde at han hele tiden bevarte sitt hjerte fra ondt. Han vek ikke av en tomme fra den kursen Gud hadde staket ut, og dermed ble han en av de mest berømte skikkelsene i hele Bibelen!!

 

Her ser vi hvor viktig det er å bygge en sterk karakter i Gud! Josef adlød sin Gud i et og alt. Han hadde latt Gud få lov å bygge en sterk gudskarakter inn i hans liv. Denne karakteren fikk så lov til å prege både liv og tjeneste slik at hele folket ble velsignet...

·         Salvelse uten karakter forvirrer!

·         Salvelse med karakter forvandler!

 

(Denne historien har også adresse til menigheter som fikk en sterk tiltale en gang, men så har årene gått uten at det har blitt noe synlig oppfyllelse. Da er det viktig å holde fast på visjonen - den tiltale som Gud engang gav. Slipp den aldri av syne!!)

 

B: Kong Ussia

(2. Krøniker 26,1-15)

Ussia var 16 år da han ble konge - og han var konge i 52 år.

Her møter vi en gudfryktig mann, som søkte Gud og gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han var oppvokst i et "kristent hjem" og tok godt vare på sin barnetro og arven

fra hjemmet. Folket elsket Ussia, fordi ingen hadde gjort så mye godt for Israel siden Kong Salomo.

 

Kong Ussia hadde altså en svært god start på sitt løp. Han hadde en god "inngang". Men hvordan var utgangen på hans ferd? Det var jo utgangen vi skulle akte på...

Joda, da Ussia var på sitt mektigste, skjer det noe...

(vers 16-23)

 

Hvorfor fallt Ussia?

 

1)         Ussia begynte å opphøye seg selv. Han glemte at sann fremgang har mer å gjøre med hvem vi er enn hva vi gjør. Han glemte at det var Gud som hadde hjulpet ham til den makt og ære som han nå hadde oppnådd.

 

2)         Han hadde ikke tatt seg tid til å bygge karakter i sitt liv. Hans karakter sto på ingen måte i forhold til det han hadde fått utrettet. Det er viktig å bygge en sterk karakter i Gud før man trår ut i en tjeneste for Gud. Hvis ikke så vil det før eller senere komme en karakterbrist som blir synlig for alle...

 

3)         Stolthet kom inn i hans liv. Stolthet kommer alltid før et fall. Ussia kunne ikke tåle suksess. Men hva er stolthet?

- Stolthet er "mor til all synd" (Lester Sumrall)

- Stolthet er en åndelig kreft. Den spiser opp mulighetene til at kjærligheten og åndens frukt kan flyte.

- Stolthet er egoistisk. Det har alltid egoet i sentrum. ("Jeg har rett...") 

- Stolthet er arroganse. Det er å opphøye seg selv. En forventer  privilegier, en ønsker å bli lagt merke til og bli populær.

- Stolthet er sinne. En tåler ikke tilrettevisning, men reagerer med sinne.   I vers 19 ser vi at Ussia reagerer med sinne - typisk stolthet...

 

Vi trenger alle at noen korrigerer oss/formaner oss. Spør deg selv: Hvordan mottar jeg formaning og korrigering fra andre mennesker? Måten du tar imot korrigering på, vil avgjøre hvordan du ender ditt løp!

 

Ussia ble spedalsk, og han forble spedalsk resten av livet. Han ble først kalt konge, men endte opp med å være kjent som spedalsk. Det var ingen lengre som talte om hva han gjorde i begynnelsen... Det som betyr noe er hvordan du fullfører løpet! hva vil du bli husket for?

 

C: Kong Manasse

(2. Kongebok 21,1-17)

Kong Manasse var tolv år da han ble konge, og han var konge i 55 år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slikt som avgudsofring, ofring av spebarn, spiritisme osv.

 

Men han visste jo bedre! Han hadde jo fått en veldig fin oppdragelse i et "kristent hjem". Men han tok på ingen måte vare på sin arv. (Det var forresten kong Manasse som drepte profeten Jesaja).

 

Det som står i dette avsnittet er jo kun negativt, det handler om ugudelighet og frafall. Finner vi så noe mere som er skrevet om kong Manasse?

(2. Krøniker 33,1-20)

 

Her ser vi at Manasses ondskap ender med at han blir ført bort til Babylon i lenker. Her blir han satt i fengsel. Men da skjer det noe... Manasse omvender seg og ber Gud om tilgivelse. Resultatet blir at Gud bringer ham tilbake til Jerusalem, hvor han får tilbake hele kongeriket sitt. Deretter bygger Manasse en mur rundt hele Jerusalem. Han gjør flere ting:

            - Bygger opp hele forsvarsverket i Israel

            - Fjerner alle avgudene og får slutt på avgudsdyrkelsen

            - Setter istand Herrens alter

 

Her ser vi at Gud virkelig tilgav Manasse, og det forteller oss at virkelig sann omvendelse frigjør Guds nåde og barmhjertighet!

Hva er så virkelig omvendelse:

 - Helomvending. En vender seg bort fra det en gjorde før, i dyp             bedrøvelse  over synden. Omvendelsen fører til at sjelen blir renset. Man     kan beskrive  det slik at sjelen "kaster opp", giften (synden) kommer opp       og ut av  kroppen. Resultatet blir et forvandlet hjerte - en ny oppførsel - et     nytt liv.

 

Det betyr ikke noe hvordan du starter, det som betyr noe er hvordan du avslutter ditt løp!! Sørg for at det som startet i ånd, ikke blir avsluttet i kjød...

(Galaterne 3,3)